ORGANISER

Å skrive er for meg, i starten av prosjektet - det jeg kaller den kreative fasen, 10 % slit og 90 % gøy. Mot slutten derimot, er det snarere 10 % slit og 90 % hardt arbeid. Jeg tror flere har det sånn.

Hvis du likevel velger å begynne å skrive, så innse at det over en periode ikke blir tid til så mye annet. Derfor: organiser arbeidet.

Opprett mapper på Mac-en (eller PC-en), med undermapper, og forsøk å ha stålkontroll på hvor du har hva: research, notater, artikler som kan være kjekt å ha, manus du jobber på, manus du har forkastet men som kan komme til nytte senere etc. Hvis du er papirbasert, gjelder det samme for permer og skilleark.

Ha alltid noe å notere på, også om natten. Jeg har noen ganger tenkt at "dette husker jeg i morgen tidlig", men det stemmer forbausende sjelden.

Hvor skal du sitte og skrive? Det blir selvfølgelig en smakssak. For meg fungerer kafeer bra. Mye støy som jeg ikke trenger å forholde meg til, såkalt "White noise”. I tillegg kan jeg stjele karaktertrekk, og karakterer, fra rommet rundt meg.

Hytta på fjellet, en helt omvendt situasjon, fungerer også. Prøv deg frem; sjekk hvor du får best energi og kreativitet. Mot slutten av prosessen, med redigering, korrektur og detaljer, fungerer kanskje kjøkken- eller stuebordet best. Orden, struktur, fred og ro.

Du trenger:

  • et sted å være som fungerer for deg
  • tid
  • en godt organisert Mac (eller PC)
  • en stor skriveblokk og noe å skrive med.
  • post-it-lapper
  • fargetusjer
  • gråpapir eller en whiteboard-tavle

Å skrive en bok ligner på prosessen med å bygge et hus.

De som bygger hus, begynner sjelden i det ene hjørnet, og gjør seg ferdig der med maling, beising, tapet, blomst i vinduet, elektriker og røropplegg før de går videre til neste vegg. Slik er det med bøker også. Du må i tur og orden:

  • utforme idéen
  • eventuelt drive research
  • bestemme tema, miljø, omgivelser, persongalleri
  • få til en story som fungerer
  • se at idéen holder helt til mål, med en troverdig slutt
  • skrive boken

Hvordan ser helheten ut ? Hvor vil du ? Prøv å skrive omslagsteksten til boka - det som får plass må midten bak på boka. Fortell historien på 10-15 setninger. Da ser du kanskje allerede om du har en historie eller ikke. Hva er det som eventuelt ikke funker ? Er det interessant nok å lese om? Er det en kopi av en bok du har lest ? Vær streng mot deg selv.

HA EN PLAN

Du har en ide, og du tenker at den er god nok til en bok. Du har også bestemt deg for sjanger, og har et bilde av historien fra A til Å.

Lag en oppgaveliste over research, folk du må snakke med, ting du må avklare, bøker du må skaffe deg, eller spesielle ting du må gjøre deg kjent med. Og jo særere tema du arbeider med, desto viktigere er det at ingen andre allerede har gjort omtrent det samme.

Organisert alt du har funnet på en slik måte at du vet hva du har - og lett kan finne det. Lag gjerne en innholdsfortegnelse.

Så ser du kanskje at research-materialet inviterer til en annen type historie. Nå kan du vri og vrenge på det du har til du finner den beste løsningen. Det er ikke nødvendigvis riktig å være tro mot den opprinnelige idéen - får du en bedre, så hopp på den i stedet. Selv om det kan medføre en ny kreativ fase, og nye skisser.

Det verste scenarioet i denne bransjen, er kanskje å ha skrevet 170 sider av historien, og DA finne ut at den ikke holder frem til mål: historien blir ulogisk, usannsynlig, platt, kjedelig eller full av hull. Det er krise. For å bruke husbygger-metaforen igjen: Huset blir stående utenfor tomta.

Og når det gjelder research: bruk deg selv, og folk rundt deg . Bruk områder du kjenner fra før; idretter, hobbyer, erfaringer, profesjoner ... gjør det enkelt for deg selv. Kan du ingenting om golf, så gi hovedpersonen en annen hobby.

Når du har matchet idéen til research-materialet, og mener at du er på sporet av en historie, kan du begynne med disposisjonen. Eller arbeidstegninger.

OPPSTART

James Thayer har skrevet en bok som heter The essential guide to writing a novel. Skal du kjøpe deg kun én støttebok i prosessen din, bør det kanskje være denne.

Ting du kan jobbe med helt i oppstarten kan være:

  • rendyrke plottet
  • persongalleri
  • protagonist og antagonist
  • sted og tid
  • presens eller preteritum
  • jeg form ?

Holder plot-et mål ? Klarer du å se en rød tråd fra start til slutt ?

Hvis det er krim du skal skrive, er naturlige spørsmål hvem som har ”gjort det”, hvorfor, hvordan, mot hvem, hvor og når. Spør deg selv om det er originalt, for opplagt, om det er interessant, logisk, og om det er verdt en hel bok. Vær kritisk, men samtidig åpen.

Om det meste av spenningen er utløst på side 23, har du et problem.

Lag gjerne hele historien som en slags tegneserie for deg selv. Skisser scenene i boka fra start til slutt (se Thayer om oppbygging av scener, og hva en scene i en historie egentlig er). Lag gjerne korte stikkord på post-it-lapper, sett de etter hverandre og betrakt. Ligner det en film? Gir det mening ?

I og med forrige punkt, er du i gang med persongalleriet allerede. Prøv å holde antallet deltakere i historien på et anstendig nivå. Jeg har selv flere ganger måttet kutte ned på antall personer i mine bøker.

Så derfor: kutt vekk alle som ikke er nødvendige for historien, samme hvor forelsket du er i karakteren. Eller i det minste; finn en vettug rolle til vedkommende.

Tro meg - jeg har hatt mine runder.

Et brukbart triks er å slå sammen karakterer. Legge flere av de egenskapene du ønsker skal med, inn i en og samme person. Du får færre å forholde deg til.

Som leser, har jeg selv lagt vekk bøker fordi jeg hele tiden måtte bla tilbake og finne ut hvem Oscar var. Eller hvor den der Gudrun kom inn i bildet.

Bruk ikke navn som ligner på hverandre. Det blir kaos. Et litt spesielt (men ikke fjollete) navn, kan hjelpe leseren. I alle fall hvis personene presenteres skikkelig første gang de er på banen.

Protagonisten er gjerne helten i boka. Den vi følger, og som leseren lurer på om det går bra med til slutt. Dette må være en tydelig karakter, og en hovedperson. Noen må tre tydeligst frem.

Helt eller antihelt, protagonisten er uansett hovedperson. Morgan Kane, Harry Hole eller Isak Sellanrå - det er ikke tvil om hvem som er hovedpersonen, eller hvem som har noe å løse. Noe å kjempe mot. Eller for.

Antagonisten er kjeltringen - den som motarbeider protagonisten. Det er motsetningen mellom disse som gjerne skaper dynamikken og temperaturen i historien. Skaper konflikter. Og uten konflikter kommer det sjelden en god historie. Igjen viser jeg til Thayer, som skriver mye om dette. Uten en antagonist (eller flere), har hovedpersonen lite å kjempe for, og leseren har ingen å heie på.

En side-kick, er en person som opptrer som en korreks til protagonisten (kanskje også til antagonisten). Dette er ikke en kjeltring-rolle, men en person som irriterer, korrigerer, supplerer eller kritiserer protagonisten. Som den irriterende flinke kollegaen.

Det sier seg vel selv, men handlingen må skje et eller annet sted. Bruk steder du kjenner, for å slippe research. Drar du på ferie eller jobbreise til nye steder, får du gratis stedskunnskap. Ta vare på alt.

Et annet spørsmål er om du skal fortelle i nåtid eller fortid. Charlie går eller Charlie gikk. Det siste er vanligst, og fungerer som regel best. Selv har jeg brukt presens i spesielle partier, hvor dette kan forsterke følelsen av nærvær. Leseren blir med når det skjer.

Men for all del - begge deler fungerer. Men hvis du vil bruke begge deler, må du være klar over at du gjør det, ha en mening med det, og være konsekvent.

En historie i jeg-form skaper nærhet, og fungerer veldig bra når den brukes riktig. Antakelig passer denne formen best for historier som er, eller skal fremstå som, selvopplevde, eller spesielt dramatiske.

Noen bruker jeg-form som en fortellerstemme, og det kan også være virkningsfullt. Men også her er det helt nødvendig å være klar over hva en driver med. Prøv et kapittel, les opp for naboen, og se hva som skjer.

SNART KLAR FOR Å SKRIVE

Nå har du plottet, sjanger, persongalleri og de andre detaljene på plass. Utformingen av historien, men ikke selve teksten, kan begynne.

Det er helt sikkert mange måter å gjøre dette på. Her er et par forslag som kan brukes sammen, eller hver for seg:

Prøv å skrive deg fremover i boken, kapittel for kapittel, men kun med en kort tekst som beskriver hva som skal skje. Gjerne 8-10 setninger, eller kulepunkter for hvert kapittel. Lag (gjerne fjollete) overskrifter som sier noe om dette kapitlet, og som fungerer som en hjelp for tanken for deg.

I hvert kapittel kan du også sette opp hvilke personer som dukker opp, sette opp ting du må huske på, eller ting du må rette opp. Hvis du bruker litt tid på dette, får du et første bilde av det ferdige produktet.

Du kan også bruke Post-it-lapper, med forskjellige farger, med kun én eller to setninger på. Sett dem i rekkefølge opp på veggen, eller på et gråpapir, så du kan flytte det rundt. Len deg tilbake. Nå ser du hele historien din. Helheten.

PowerPoint er et utskjelt verktøy, men med et hav av muligheter. Som et alternativ, eller supplement, til dreiebok og Post-it-lapper, kan du lage en presentasjon av hele boka. En slide pr kapittel. Eller en scene. Her kan du ha stikkord for kapitlet på selve siden, med det du gidder av kommentarer under. Du kan lett legge inn nye kapitler (uten å måtte flytte etter alle Post-it-lappene), og du kan endre rekkefølgen.

Så kan du sette på lysbildevisning, lene deg tilbake, og klikke deg gjennom hele produktet. Du får ikke helheten på samme måte som med Post-it`ene, men du får sammenhengen godt frem.

Så hvis du, etter å ha, grublet, endret og sjonglert noen netter, ser at det virkelig begynner å ligne noe, er du på vei mot å få et reisverk.

FORNØYD ?

Fortsett med Post-it eller Powerpoint til du er fornøyd.  Du får så mye igjen for å bruke tid på dette stadiet, at det knapt kan overdrives. Å finne ut halvveis i skrivingen at du ikke får til en avslutning som står til troende, er en dårlig dag på jobb. Eller at leseren må kjede seg frem til kapittel syv før det skjer noe som helst. Spør kontinuerlig: er dette noe å lese?

Hundre prosent fornøyd er ikke et krav. Kravet er at du ser historien, og at det er realisme i det du driver med. Du vet at du kan fikse hullene her og der, og du vet at du kan gjøre om slutten om du vil.

Og endringer blir det garantert etter hvert som du skriver, etter hvert som du får nye idéer. Men nå har du i alle fall et bevisst forhold til hele prosjektet ditt.

SKRIV

Prøv å skrive det første kapittelet helt ut. Og ett til. Du oppdager at du har en skrivestil, på godt og vondt. Det er noen fallgruver de fleste av oss har gått i, og kanskje går i fortsatt.

Det er et uttrykk som heter kill your darlings. Det er ikke en oppfordring til familievold. Derimot kan det løselig oversettes med å tøyle, eller gjerne å drepe, noen kjepphester. Du har kanskje noen setninger, en scene, eller en karakter du på død og liv vil ha med i historien, men som strengt tatt ikke passer inn. Vær kritisk.

Men du trenger ikke kaste scenen. Ta vare på den - kanskje du kan bruke den i neste bok.

Jeg må også si litt om scener, selv om du kanskje har bestemt deg for å kjøpe Thayers bok. Et kapittel kan bestå av en eller flere scener. En scene er en hendelse. Noe som utspiller seg på ett sted, og som gjerne kunne ha vært filmet uten å flytte kamera. Et kapittel kan derfor være bygd opp av en rekke scener som (forhåpentligvis) har en innbyrdes sammenheng.

Kjernen i en scene er gjerne en konflikt. En roman uten konflikter, mange konflikter, er en sikker måte å bli refusert på. Unntakene er få.

Og her passer det å si noe om å kutte. Kutte brutalt.

Hvis en scene skal vise en person som blir overfalt i det han kommer inn i entreen hjemme, er det ikke noe poeng å ta med hele gåturen hjem, beskrevet i lange, kjedelige detaljer. Gå rett på:

”Charlie lukket døra bak seg, og så med en gang at noe var flyttet på”.

Hvis du skal ha med noe som helst av gå- eller kjøreturen i forkant, må det ha betydning for historien. In medias res, som det heter. Midt i tingen. Gå rett inn i handlingen. Se scenen for deg på film: funker det ikke der, funker det heller ikke i boka.

En scene kan kuttes både i starten og slutten. Og den blir som regel bedre og bedre. Kutt og kutt. Og kutt litt til.

Det er det samme med setninger.  Gå rett på det du vil si. Å fjerne overflødige ord, øker som regel effekten av setningen.

Et annet uttrykk du garantert får kontakt med underveis, i hvert fall vil du høre det fra redaktøren i forlaget, er prinsippet om show, don´t tell.

Igjen: tenk film. Kan det du skriver filmatiseres? At en person tenker på hvor skummelt det gamle huset er, blir en langdryg affære. En kan komme unna med bekymrede ansiktsuttrykk i en film, i alle fall en stund, men ikke i en bok.  Beskriv heller hvorfor det er skummelt. Vis frem det skumle.

“Vinden fikk de nakne greinene til å slå mot det skitne kjøkkenvinduet”. (show)

En klisjé-effekt, men det får frem poenget. Ikke:

”Gunvald kjente nakkehårene reise seg av frykt i det han gikk inn”. (tell)

Det skal faktisk noe til for å få nakkehårene til å reise seg. Og da er det vel verdt å vise leseren hvorfor. La leseren bli med. Og kjenne det.

En god historie har gjerne vendepunkter, i tillegg til konflikter. På side 65 tar kanskje historien en helt annen vending. Den mistenkte blir selv drept på den samme måten som jenta (det er jo gjerne en jente) i starten, og detektivene står på bar bakke.

Eller det viser seg at det var tre brødre i familien, ikke bare to. Hva har han i bagasjen? Dette fester grepet på leseren. Det skjer noe.

Men ikke la det dukke opp en tvillingbror i slutten av boken, som ingen har hørt om før, bare for å redde historien din. Det blir for enkelt - og funker sjelden. Uttrykket for dette er deus ex machina, og beskriver en usannsynlig hendelse som har til hensikt å redde et ellers vanskelig konsept.

Kutt vekk dødperioder og transportetapper. Kutt gjerne hele kapitler hvis historien klarer seg uten dem. Hvis det blir mye ferieturer, ekteskapsfeider og henting av barn i barnehage mot midten i en krim, detter i hvert fall jeg av lasset, og slår heller på TV-en. Fyll på med hendelser, kutt vekk det andre. Og avslutt hvert kapittel på en slik måte at leseren  henge med videre. Det kalles en cliffhanger.

Starten er selvfølgelig helt avgjørende. Hvis jeg ikke er interessert, engasjert eller provosert i løpet av tre fire sider, kommer trøttheten sigende. Det er avgjørende å kroke leseren helt i starten. Du har ikke, i alle fall svært sjelden, anledning til å bli med leseren hjem, og fortelle ham / henne at ”bare hold ut i 50 sider til så skjer det noe”.

Har du trang til å skrive, er det antakelig fordi du har noe å skrive om. Og siden så mange andre klarer det, er det ingen grunn til at ikke du skal være den neste som får kvelder, netter og ferier ødelagt. Det er faktisk verdt det.

Og alle opplever skrivesperre. Tilstanden går over - finn din egen måte å komme over kneika på. Det omvendte av skrivesperre er flyt. Da skrivingen gjør seg selv, og du er vitne til hva som skjer på skjermen foran deg. De øyeblikkene er verdt alt slitet.

Lykke til!