SKRIVETIPS

Hvis du går med en drøm om å skrive en bok, så kom i gang. Før noen "stjeler" idéen din.

Her vil jeg gi deg noen tips, ut fra egne erfaringer, og høyst subjektive vurderinger, som du forhåpentlig kan ha nytte av.

Jeg har selv aldri gått på noe skrivekurs, selv om det helt sikkert finnes mange bra der ute. Det jeg desidert har lært mest av, er tilbakemeldingene fra, og drøftingene med, redaktøren fra forlaget. Hvis du kommer så langt, har du fått deg en god læremester. Diskuter gjerne, men vurder nøye alt som kommer derfra. Dette er definitivt ikke tiden for å være hårsår for kritikk, selv om det kan oppleves som vondt.

Det er mange unødvendige, men vanlige, fallgruver å gå i underveis - jeg tror jeg har vært i de fleste av dem. Hensikten med denne siden er å dele triks og tips som har fungert for meg.

Først vil jeg peke på noen "harde realiteter" som det er lurt å være klar over.

Å skrive bok kan lett idylliseres, sitte foran peisen med en god whisky (single malt), skrive litt og kose seg. Det kan selvsagt være slik også, men det er langt fra hele bildet.

Å skrive er for meg, i starten av prosjektet - det jeg kaller den kreative fasen, 10 % slit og 90 % entusiasme og moro. Gjerne foran peisen.  Mot slutten derimot, er det snarere 10 % slit og 90 % hardt arbeid. Jeg antar at flere forfattere har det slik. Men uansett – den morsomme delen oppveier alltid den slitsomme, så les videre.

Hvis du er så heldig at du kan skrive på heltid, og i tillegg disponerer dagen din fritt, er mye løst. Men de færreste har det slik. Du må derfor sørge for å skaffe deg tid.

Feriedager, helger, kvelder og noen ganger netter, vil bli dramatisk endret . Så hvis det er dette du har bestemt deg for å gjøre nå, så innse at det over en periode ikke blir tid til så mye annet.

Organiser arbeidet.

Opprett mapper på Mac-en (eller PC-en), med undermapper, og forsøk å ha stålkontroll på hvor du har hva: research, notater, artikler som kan være kjekt å ha, manus du jobber på, manus du har forkastet men som kan komme til nytte senere etc. Hvis du er papirbasert, gjelder det samme for permer og skilleark.

Det er lurt å innlede navnet på alle filene med dagens dato. Da er det lettere å holde tråden. Jeg har opplevd å gjøre mange og lange endringer i en gammel versjon av manus. Det ender gjerne opp i en rekonstruksjonsjobb jeg ikke unner noen. Men du lærer, og gjør det bare en gang. Garantert.

Klisjeen om forfattere som spretter opp av senga på natta, med en ny idé, er langt på vei sann. Særlig i den kreative startfasen.  Innsovningsøyeblikket kan være et "helvete" – det kan virke som om hjernen rydder pulten, og setter sammen bra ting. Bare la det skje. Jeg bruker gjerne en notat-app på telefonen for å sikre akutte idéer som dukker opp. Noen ganger skribler jeg på det som ligger foran meg: en kvittering, regning, vegg eller en serviett. Hjernen jobber på, og når den har noe å komme med, bør du være klar.

Altså: alltid noe å notere på. Jeg har noen ganger tenkt at "dette husker jeg i morgen tidlig", men det stemmer forbausende sjelden. Selv har jeg en skyvedørsgarderobe i gangen som fungerer som white-board – et glimrende sted å rable ned akutte idéer.

Hvor skal du sitte og skrive? Her finnes det ingen fasit – det blir en smakssak. For meg fungerer kafeer bra. Mye støy som jeg ikke trenger å forholde meg til, såkalt "white noise", og som gir energi. I tillegg kan du stjele karaktertrekk fra folk rundt deg, og bruke i manuset ditt.

Hytta på fjellet, en helt omvendt situasjon, fungerer også. Prøv deg frem; sjekk hvor du får best energi og kreativitet. Mot slutten av prosessen, med redigering, korrektur og detaljer, fungerer kanskje kjøkken- eller stuebordet best. Orden, struktur, fred og ro.

Arbeidet begynner

  • Planlegging

    Du trenger:

    • Et sted å være som fungerer for deg
    • Tid
    • En godt organisert Mac (eller PC)
    • En stor skriveblokk og noe å skrive med.
    • Post-it-lapper
    • Fargetusjer
    • Gråpapir eller en whiteboard-tavle
    • Kaffe / Te / smågodt / snus etc

    Ok, så er du i gang. Du har bestemt deg for at du har noe å skrive om, du har bestemt deg for sjanger (krim, roman, fagbok, poesi etc.) og du har bestemt deg for å få det ut til folket.

    Å skrive en bok ligner på prosessen med å bygge et hus. Jeg kommer derfor til å bruke det som en metafor mange steder i artikkelen.

    De som bygger hus, begynner sjelden i det ene hjørnet, og gjør seg ferdig der med maling, beising, tapet, blomst i vinduet, elektriker og røropplegg før de går videre til neste vegg. Jeg har i hvert fall aldri hørt om det. Slik er det med bøker også. Du må:

    • lage arbeidstegninger
    • utføre "gravearbeid" (research)
    • Støpe dekke, lage grunnmur (tema for boken)
    • Sette opp reisverk (få til en fungerende story)
    • Få bygget under tak så fort som mulig (vite hvor du ender)
    • Bygg huset (nettopp - skrive boken)
  • Arbeidstegninger

    Hvordan ser helheten ut? Hvor vil du? Prøv å skrive omslagsteksten til boka - det som får plass må midten bak på boka. Fortell historien på 10-15 setninger. Da ser du kanskje allerede om du har en historie eller ikke. Å skrive kort er vanskelig, særlig hvis du er usikker på det du skriver. Men for all del - historien kommer kanskje til å endre seg mange ganger underveis, men denne testen kan avsløre om du har en brukbar idé eller ikke: om du bare har lyst til å bli forfatter, eller om du har noe å fortelle. Vis den til noen som tør å være ærlig mot deg, selv om det kan være smertefullt. Hva er det som eventuelt ikke funker? Er det interessant nok å lese om? Er det en kopi av en bok du har lest? Vær streng mot deg selv.

     Lag en oppgaveliste over research, folk du må snakke med, ting du må avklare, bøker du må skaffe deg, eller spesielle ting du må gjøre deg kjent med. Og jo særere tema du arbeider med, desto viktigere er det at ingen andre har gjort omtrent det samme. Da er det tilbake til den kreative fasen for å finne en ny vinkling. På dette stadiet er plottet kun i hodet ditt, riktignok godt gjennomtenkt, så det er fortsatt ”enkelt” å gjøre endringer.

    Organisert alt du har funnet på en slik måte at du vet hva du har - og finner det. Det er fort gjort å gjøre masse god research, få skrivefeber, og glemme alt du har samlet sammen. Ikke gjør det. Lag en plan for research

    Nå har du gjort en skisse av huset (omslagsteksten), og skaffet deg en oversikt over det du så langt trenger. Du kan begynne å grave.

  • Utfør gravearbeidet

    Når du har gravd ut en tomt, er det litt sent å lure på hvor huset skal stå. På dette stadiet må du bestemme deg hundre prosent for sjanger, du må grave deg ned i all research du har gjort, teste idéen din om den fortsatt holder vann målt opp mot det du har funnet og sortert pent i mapper. Går det an å lage en historie av det her? Ligner den på arbeidstegningen? Mer research?

    Hvis idéen din nå ikke ligner på arbeidstegningen, er det kanskje en bra ting: det du har funnet, har kanskje satt deg på nye spor. Nå har du alt foran deg - en idé og en tomt.

    Så ser du kanskje at tomta inviterer til en annen type bygning. Nå kan du vri og vrenge på det du har til du finner den beste løsningen. Det er ikke nødvendigvis riktig å være tro mot den opprinnelige idéen - får du en bedre, så hopp på den i stedet. Selv om det kan medføre en ny kreativ fase, og nye arbeidstegninger. 

    Det verste scenarioet i denne bransjen, er kanskje å ha skrevet 170 sider av historien, og DA finne ut at den ikke holder frem til mål: historien blir ulogisk, usannsynlig, platt, kjedelig eller full av hull. Det er krise. Huset blir stående utenfor tomta.

    Og når det gjelder research: bruk deg selv. Bruk områder du kjenner fra før; idretter, hobbyer, erfaringer, profesjoner ... gjør det enkelt for deg selv.

    Kjenner du at du nå er i mål, så stikk spaden i jorda.

  • Støpe dekke, lage grunnmur

    Nå har du en arbeidstegning som passer både til tomta og dine behov. Du har en historie som du synes funker, den dekker det du har lyst til å skrive om, og du har funnet bra materiale å jobbe med. God research. Nå begynner jobben.

    Grunnmuren i en historie er de basiselementene som skal bære den. Tema, plot, tid og sted. Jeg presiserer igjen at dette kun er mine erfaringer - ikke forskning. Her vil jeg anbefale en bok av James Thayer som heter The essential guide to writing a novel. Skal du kjøpe deg kun én ”støttebok” i prosessen din, bør det være denne.

    Ting du kan jobbe med på dette stadiet kan være:

    • Rendyrke plottet
    • Persongalleri
    • Protagonist og antagonist
    • Sted og tid
    • Presens eller preteritum
    • Jeg form?
  • Rendyrke plottet

    Klarer du å se en rød tråd fra start til slutt? Eller - er dette noe du klarer å lande?

    Hvis det er krim du skal skrive, er naturlige spørsmål hvem som har ”gjort det”, hvorfor, hvordan, mot hvem, hvor og når. Spør deg selv om det er originalt, for opplagt, om det er interessant og om det er verdt en hel historie. Vær kritisk, men samtidig åpen. En drøss med bøker handler om at person A dreper person B, men det blir lesbart og spennende likevel. Spørsmålet er om plottet tilfører noe mer. Om det er nok til å holde dampen oppe hele veien til mål.

    Om det meste av spenningen er utløst på side 23, har du et problem.

    Lag gjerne hele historien som en slags tegneserie. Skisser scenene i boka fra start til slutt (se Thayer om oppbygging av scener, og hva en scene i en bok egentlig er). Lag gjerne korte stikkord på post-it-lapper, sett de etter hverandre og betrakt. Ligner det en film? Gir det mening?

  • Persongalleriet

    I og med forrige punkt, er du i gang med persongalleriet allerede. Prøv å holde antallet deltakere i historien på et anstendig nivå, så du ikke tar livet av deg både deg selv, redaktøren i forlaget, som helst også skal klare å henge med i historien din, og potensielle lesere. Igjen viser jeg til Thayer. Jeg har selv flere ganger måttet kutte ned på antall personer i mine bøker. Så derfor:  kutt vekk alle som ikke er nødvendige for historien, samme hvor forelsket du er i karakteren. Eller i det minste; finn en vettug rolle til vedkommende.

    Tro meg - jeg har hatt mine runder.

    Et brukbart triks er å slå sammen karakterer. Legge flere av de egenskapene du ønsker skal med, inn i en og samme person. Du får færre å forholde deg til.

    Som leser, har jeg selv lagt vekk bøker fordi jeg hele tiden måtte bla tilbake og finne ut hvem i helvete Oscar var. Eller hvor den der Gudrun kom inn i bildet.

    Bruk ikke navn som ligner på hverandre. Det blir kaos. Et litt spesielt (men ikke fjollete) navn, kan hjelpe leseren. I alle fall hvis personen presenteres skikkelig første gang vedkommende er på banen.  En bråte med folk som popper opp på de 10-15 første sidene, med ”hverdagslige” navn, kan være krevende å holde orden på.

  • Protagonist og antagonist - og sidekick

    Protagonisten er gjerne helten i boka. Den vi følger, og som leseren lurer på om det går bra med til slutt. Dette må være en tydelig karakter, og en hovedperson. Her har jeg selv rota mye i kladde-fasen. Noen må tre tydeligst frem.

    Helt eller antihelt, protagonisten er uansett hovedperson. Selv om det er flere betydningsfulle personer, er det denne som leseren vil følge. Morgan Kane, Harry Hole eller Isak Sellanrå - det er ikke tvil om hvem som er hovedpersonen, eller hvem som har noe å løse. Noe å kjempe mot. Eller for.

    Antagonisten er kjeltringen - den som motarbeider protagonisten. Det er motsetningen mellom disse som gjerne skaper dynamikken og temperaturen i historien. Skaper konflikter. Og uten konflikter kommer det sjelden en god historie. Igjen viser jeg til Thayer, som skriver mye om dette. Uten en antagonist (eller flere), har hovedpersonen lite å kjempe for, og leseren har ingen å heie på.

    En side-kick, er en person som opptrer som en korreks til protagonisten (kanskje også til antagonisten). Dette er ikke en kjeltring-rolle, men en person som irriterer, korrigerer, supplerer eller kritiserer protagonisten. Som den irriterende flinke kollegaen.

    Når det gjelder alle disse rollene, prøv å gjøre det enkelt for deg selv. Det er ingen vist i å la en person være lidenskapelig golfspiller, hvis du ikke kan noe om golf. Driver du, eller noen du kjenner godt, med svømming, så bruk svømming. Hvis du tenker slik på alle stadier av skrivingen, sparer du deg selv for mye arbeid. Gjenbruk alt du kan fra før.

  • Sted og tid

    Det sier seg vel selv, men handlingen må skje et sted. Bruk steder du kjenner, for å slippe research. Drar du på ferie eller jobbreise til nye steder, får du gratis stedskunnskap. Ta vare på alt. I det hele tatt - gjør det enkelt for deg selv.

  • Presens eller preteritum

    Eller nåtid eller fortid. Charlie går eller Charlie gikk. Det siste er vanligst, og fungerer som regel best. Selv har jeg brukt presens i spesielle partier, hvor dette kan forsterke følelsen av nærvær. Leseren blir med når det skjer.

    Men for all del - begge deler fungerer. Men hvis du vil bruke begge deler, må du være klar over at du gjør det, ha en mening med det, og være konsekvent.

    Det er en god ide å ha et klart forhold til dette hele tiden, for det er et  h e l v e t e  å redigere tilbake feil tidsbruk i lange partier. Jeg har prøvd det også.

  • Jeg-form

    Denne formen skaper nærhet, og fungerer veldig bra når den som bruker det, mestrer det. Jeg har aldri prøvd. Antakelig passer denne formen best for historier som er, eller skal fremstå som, selvopplevde, eller spesielt dramatiske.

    Noen bruker jeg-form som en fortellerstemme, og det kan også være virkningsfullt. Men også her er det helt nødvendig å være klar over hva en driver med. Prøv et kapittel, les opp for naboen, og se hva som skjer.

  • Reisverk

    Nå skal du sette opp reisverket i bygget ditt, og det begynner å ligne noe. Den korte omslagsteksten, plottet og persongalleriet skal begynne å leve. 

    Som tidligere nevnt, er dette IKKE tidspunktet for å begynne å skrive tekst, altså manus. Du må ha et reisverk.

    Det er helt sikkert mange måter å gjøre dette på. Her er et par varianter som kan brukes sammen, eller hver for seg:

  • Dreiebok

    Det er ikke en dreiebok i ordets korrekte forstand jeg nå beskriver, men det er det begrepet jeg har blitt hengende ved.

    Prøv å skrive deg fremover i boken, kapittel for kapittel, men kun med en kort tekst som beskriver hva som skal skje. Gjerne 8-10 setninger, eller kulepunkter for hvert kapittel. Lag (gjerne fjollete) overskrifter som sier noe om dette kapitlet, og som fungerer for deg. Det er likevel kun til innvortes bruk. Du fjerner dem før du sender det endelige produktet til et forlag.

    I hvert kapittel kan du også sette opp hvilke personer som dukker opp, sette opp ting du må huske på, eller ting du må rette opp. Men gjør det oversiktlig, så du ser flyten når du skummer gjennom alle kapitlene til slutt.

  • Post-it-tavle

    Dette tipset fikk jeg av redaktøren min i Cappelen Damm, og handler om å ta småkapitlene i forrige punkt, koke dem ned til en setning, og gi hvert kapittel en Post-it. Sett dem opp på veggen, gjerne på et gråpapir, så du kan flytte det rundt. Len deg tilbake. Nå ser du hele historien din. Helheten.

    Bruk gjerne forskjellige farger, slik at kapitler med hovedpersonen har en farge, kapitler med f. eks. kjeltringene en annen, handling tilbake i tid en tredje farge etc. Nå kan du se om det f. eks. går for lang tid mellom hver gang vi hilser på hovedpersonen, eller om det er for lange distanser mellom scener med litt temperatur. Alt avhengig av sjanger, selvfølgelig.

  • PowerPoint

    PowerPoint er et utskjelt verktøy, men med et hav av muligheter. Som et alternativ, eller supplement, til dreiebok og Post-it-lapper, kan du lage en presentasjon av hele boka. En slide pr kapittel. Eller en scene. Her kan du ha stikkord for kapitlet på selve siden, med det du gidder av kommentarer under. Du kan lett legge inn nye kapitler (uten å måtte flytte etter alle Post-it-lappene), og du kan endre rekkefølgen. Så kan du sette på lysbildevisning, lene deg tilbake, ta en whisky (single malt) og klikke deg gjennom hele produktet. Du får ikke helheten på samme måte som med Post-it`ene, men du får sammenhengen godt frem. 

    Så hvis du, etter å ha, grublet, endret og sjonglert noen netter, ser at det virkelig begynner å ligne noe, er du på vei mot å få et reisverk.

  • Få bygget under tak

    Ikke gå videre fra dette stadiet, ikke begynn å skrive, før du er sikker på at produktet ditt bærer hele veien. Fra start til slutt. Holder logikken fortsatt? Er det en rød tråd? Røper du for mye, eller for lite? Er det fortsatt spennende? Interessant å lese?

    Gnukk og gni på reisverket ditt til du er fornøyd. Du får så mye igjen for å bruke tid på dette, at det knapt kan overdrives. Å finne ut halvveis i skrivingen at du ikke får til en avslutning som står til troende, er en dårlig dag på jobb. Eller at leseren må kjede seg frem til kapittel syv før det skjer noe som helst. Spør kontinuerlig: er dette noe å lese?

    Hvis du nå tenker at "dette er jo faen meg bra", kan du begynne med det som var hele planen: å skrive.

  • Bygg huset!

    Hundre prosent fornøyd er ikke et krav. Kravet er at du vet, og ser, hvor du vil, og at det er realisme i det du driver med. Du vet at du kan fikse hullene her og der, og du vet at du kan gjøre om slutten om du vil.

    Og endringer blir det garantert etter hvert som du skriver, etter hvert som du får nye idéer. Men nå har du i alle fall et bevisst forhold til hele prosjektet ditt.

  • Teksten

    Siden James Thayer har skrevet den boken jeg har mast om allerede, er det unødvendig for meg å forsøke å kopiere det samme. Kjøp gjerne boka hans.

     Som jeg har vært inne på, opplever jeg stadig at skriving innebærer en kontinuerlig og bratt læringskurve. Jeg innrømmer gjerne at jeg har vært flau når jeg har lest kommentarene fra redaktøren. I minskende grad heldigvis - noe har jeg jo lært. Men jeg har sett på kommentarene, og min egen tekst, og tenkt: har jeg skrevet det der?? Hva f*** har jeg tenkt på?

    Så sug til deg "kritikk" derfra - den er aldri vondt ment. Og ikke ta til deg ros fra folk som gjerne vil være hyggelige, og gjerne vil si at du er flink. Det er skumle ”hjelpere”. Hvis du er nybegynner er du sjelden flink. Så enkelt er det. Men du kan skrive bra ting. Lovende ting.

    Det er et uttrykk som heter kill your darlings. Det er ikke en oppfordring til familievold. Derimot kan det løselig oversettes med å tøyle, eller gjerne å drepe, noen kjepphester. Du har kanskje noen setninger, en scene, eller en karakter du på død og liv vil ha med i historien. Vær kritisk.

    Når du blar gjennom PowerPointen, ser du at den kanskje ikke passer helt, men den er jo så bra. I følge deg selv Kanskje jenker du til historien for å få plass til darlingen. Det kan gå bra. Og det kan gå skikkelig dårlig.

    Det kan rett og slett være smertefullt inntil det traumatiske å bli konfrontert med disse darling-ene, og vanskelig å ta inn. Skjønner ikke redaktøren din hvor kult dette er?

    Jo, kanskje. Men han eller hun skjønner også at det er en darling som helst bør bort. Den forvansker historien. Jeg har hatt mine runder, og historien har uten unntak blitt bedre når kjepphesten er vekk.

    Men du trenger ikke kaste den. Ta vare på den - kanskje du kan bruke den i neste bok.

    Jeg må også si litt om scener, selv om du kanskje har bestemt deg for å kjøpe Thayers bok. Et kapittel kan bestå av en eller flere scener. En scene er en hendelse. Noe som utspiller seg på ett sted, og som gjerne kunne ha vært filmet uten å flytte kamera. Et kapittel kan derfor være bygd opp av en rekke scener som (forhåpentligvis) har en innbyrdes sammenheng.

    Og her passer det å si noe om å kutte. Brutalt.

    Hvis en scene skal vise en person som blir overfalt i det han kommer inn i entreen hjemme, er det ikke noe poeng å ta med hele gåturen hjem, beskrevet i lange, kjedelige detaljer. Gå rett på. ”Charlie lukket døra bak seg, og så med en gang at noe var flyttet på”. Hvis du skal ha med noe som helst av gåturen i forkant, må det ha betydning for historien. In medias res, som det heter. Midt i tingen. Gå rett inn i handlingen. Se scenen for deg på film: funker det ikke der, funker det heller ikke i boka.

    Thayer har mange eksempler på dette, og jeg anbefaler å lese dette nøye. En scene kan kuttes både i starten og slutten. Og blir bedre og bedre. Kutt og kutt. Og kutt litt til.

    Det er det samme med setninger.  Gå rett på det du vil si. Å fjerne overflødige ord øker som regel effekten av setningen.

    Et annet uttrykk du garantert får kontakt med underveis, er prinsippet om show, don´t tell.

    Igjen: tenk film. Kan det du skriver filmatiseres? At en person tenker på hvor skummelt det gamle huset er, blir en langdryg affære. En kan komme unna med bekymrede ansiktsuttrykk i en film, i alle fall en stund, men ikke i en bok.  Beskriv heller hvorfor det er skummelt. Vis frem det skumle.  “Vinden fikk de nakne greinene til å slå mot kjøkkenvinduet”. En klisjé-effekt, men det får kanskje frem poenget. Ikke: ”Gunvald kjente nakkehårene reise seg i det han gikk inn”. Det skal faktisk noe til for å få nakkehårene til å reise seg. Og da er det vel verdt å vise hvorfor? La leseren bli med. Og kjenne det.

    En god historie har gjerne vendepunkter, i tillegg til konflikter. På side 65 tar kanskje historien en helt annen vending. Den mistenkte blir selv drept på den samme måten som jenta (det er jo gjerne en jente) i starten.

    Eller det viser seg at det var tre brødre i familien, ikke bare to. Hva har han i bagasjen? Dette fester grepet på leseren. Det skjer noe. Men ikke la det dukke opp en tvillingbror i slutten av boken som ingen har hørt om før. Det blir for enkelt.

    Kutt vekk dødperioder og transportetapper. Kutt gjerne hele kapitler hvis historien klarer seg uten dem. Hvis det blir mye ferieturer, ekteskapsfeider og henting av barn i barnehage mot midten i en krim, detter i hvert fall jeg av lasset, og slår heller på TV-en. Fyll på med hendelser, kutt vekk det andre. Og avslutt hvert kapittel på en slik måte at leseren  henge med videre. Det kalles en cliffhanger.

    Jeg avslutter med starten. Hvis jeg ikke er interessert, engasjert eller provosert i løpet av tre fire sider, roper fjernkontrollen til TV-en. Det er avgjørende å kroke leseren helt i starten.

    Du har ikke, i alle fall svært sjelden, anledning til å bli med leseren hjem, og fortelle ham / henne at ”bare hold ut i 50 sider til så skjer det noe”. Er starten derimot god, kan du tillate deg noen sider med litt lavere tempo for å etablere karakterer etc. Men bare så lenge det driver, eller har betydning for historien.

    Det er så mye mer.

    Men så er ikke dette et skrivekurs, bare noen tips og triks. Har du trang til å skrive, er det antakelig fordi du har noe å skrive om. Og siden så mange andre klarer det, er det ingen grunn til at ikke du skal være den neste som får kvelder, netter og ferier ødelagt. Det er faktisk verdt det.

    Lykke til!