Om æresrelatert vold

Begrepet "æresrelatert" vold har etter hvert blitt et etablert begrep både i mediene og i ulike deler av hjelpeapparatet. Mest kjent er tvangsekteskap. Men hva er det for noe? Hvordan er vold relatert til ære?

Jeg har jobbet med dette feltet i over tyve år, og skal forsøke å si noe kort om hva dette handler om.

Med ære mens her slektens ansikt utad, eller som noen sier – slektens forsvarsevne i konflikt. Som det vil fremgå under, knyttes denne æren til kontroll av kvinnene i slekten: en slekt med kontroll på kvinnene / jentene har ære. Og omvendt: en jente / kvinne som bryter med plikten til ærbar oppførsel, og unndrar seg familiens kontroll, kan vanære hele slekten. Og en familie / slekt uten ære, kan falle dypt: De kan bli sosialt utstøtt, ingen vil gifte seg med kvinnene i familien, de kan lide store økonomiske tap med mer. Det er denne vanæren som kan avstedkomme æresdrap.

Om ære og vanære

  • Ære

    Ære knyttes til et kollektiv eller en gruppe, hvor den enkelte har del i, og er ansvarlig for, slektens felles æreskapital - alle familiemedlemmenes ansikt utad. Den enkeltes handlinger som rammer denne kapitalen, rammer hele gruppen.


    Familiens ære er nært knyttet til jomfruelighet og ærbar atferd hos familiens kvinner. En jomfruhinne som er intakt ved ekteskapsinngåelsen, viser at kvinnen er ærbar, og at familien dermed har æren i behold. Kontrollen av henne har vært vellykket.

    I sin bok om svenske Fadime Sahindal, som ble drept av sin far i 2002, siterer Unni Wikan Fadime som sier: "Jeg er deres (familiens, min anm.) ansikt utad. I alt jeg gjør må jeg tenke på mennene i min familie, for alt jeg gjør påvirker dem." Fadime setter her ord på hva mange kvinner forteller når det gjelder egen rolle i familien.

    Familien skal vise for omverden at de har full kontroll over livet til kvinnene i familien. Det er i stor grad dette ære handler om. Ikke bare gjelder dette forholdet til seksualitet, men også kvinnens sosiale liv. Hun går ingen steder uten å ha et ærend. Omgang med menn utenom familien, uten anstand, kan være en trussel mot familiens behov for å vise at de har kontroll. Å holde en gutt i hånden på offentlig sted kan i noen tilfeller være nok til at hun sendes tilbake til familiens opprinnelsesland, tvangsgiftes eller i verste fall drepes. For omgivelsene fremstår hun ikke som tilstrekkelig kontrollert, og hvem vet hva som da kan ha skjedd. Kvinner utenfor familiens kontroll kan raskt få et stempel som horer, og det er svært lite som skal til.

    I den svenske æresdrapssaken om Pela Atroshi var noe av poenget at hun hadde vært hjemmefra i tre døgn utenfor familiens kontroll. Om hun hadde vært på en barnevernsinstitusjon, hos venner eller på gata hadde ikke nødvendigvis betydning. Hun hadde uansett vært utenfor slektens kontroll, og det var dermed fritt frem for rykter om henne. Og dermed om familien. Og rykter er drepende for en slekts ære, uansett om det er noe i dem eller ikke. 

    Den æren jeg her snakker om, må ikke sammenlignes med ære i mer "norsk" forståelse av begrepet. Hos oss handler ære i første rekke om individuelle prestasjoner og individuell anseelse. Ære er noe man har gjort seg fortjent til. I denne artikkelens kontekst handler ære derimot om hele familiefellesskapets være eller ikke være: slektens motstandsevne og trygghet, i et samfunn uten rettssikkerhet og grunnleggende velferdsordninger.

    Men Norge, om noe land, har jo både rettssikkerhet og grunnleggende velferdsordninger? Hvorfor er ære da fortsatt viktig i noen etniske miljøer?

    Verden har blitt digitalisert og liten. Det som skjer på Oppsal eller i Steinkjer, blir raskt kjent, og får umiddelbar virkning også andre steder i verden. Den irakiske jenta i Vadsø som pådrar seg rykter om en kjæreste, er i det samme sekundet en trussel mot æren til mennene i familien hjemme i Irak, i Tyskland eller Sverige, eller hvor de måtte befinne seg.

    I tillegg er det min erfaring at mange av familiene som lever etter denne æreskodeksen, ikke har migrert til Norge med "begge beina". Et bein står fortsatt i opprinnelseslandet, og sørger på påfyll av hjemlandets verdier, tradisjoner og tankesett. Henteekteskap, og utstrakt reisevirksomhet til opprinnelseslandet, bidrar også til kulturelt påfyll til slekten i Norge.

    Denne spagaten mellom Norges og opprinnelseslandets normer, overføres etter min erfaring til barn og ungdom. De forventes å ta utdannelse, og få seg jobb, samtidig som de ikke skal bli "for norske". Omgivelsene krever at de skal bli en del av det norske samfunnet – familien forventer lojalitet til opprinnelseslandets tradisjoner. Og når disse tradisjonene nærmest innebærer et forbud mot kontakt med det motsatte kjønn, er Norge et krevende land å bo i.

    En æresnorm er en norm for hvordan æren holdes i hevd, og hvordan den kan gjenopprettes etter angrep. Den er ikke en anbefaling, men snarere en juridisk regel basert på lang sedvane. Drapet på Fadime var for faren måten å vise omverdenen at familien hadde tatt grep, utført sin normative og moralske plikt, og dermed gjenopprettet æren på vegne av storfamilien. Familien var trengt opp i et hjørne. Fadime hadde vanæret familien ved åpenlyst å ha en kjæreste og ville ikke lenger etterkomme kravet fra familien om å holde seg vekk. Hun brøt sitt eksil, som for henne var alternativet til å bli drept. Eksil og drap kan begge sees som to typer æresrelatert vold.

    Tvangsekteskap er en annen måte å få problemene ryddet av veien på, ved å vise utad at man har kontroll over kvinnen. All eventuell seksuell adferd plasseres da trygt innenfor ekteskapets legitime grenser. Hvis ingen av disse to måtene å gjenopprette æren på duger, er drap den siste utveien, hvis da ikke familien velger "bare" å utstøte henne. Se mer om de ulike typene æresrelatert vold / kriminalitet lenger ned.

    At opplysninger om familiehemmeligheter og familieproblemer kommer myndighetene til kunnskap innebærer selvfølgelig også en trussel mot æren. Familiære problemer hører familien til og skal løses innen familien. At for eksempel barnevernet får kunnskap om problemene, og kobles inn, kan være en slik trussel.

    Det skal noen ganger skal svært lite til for at familiens ære oppleves som truet. Ei jente som holder en gutt i hånden, eller som befinner seg alene i et rom sammen med en "ulovlig" gutt i en skolesituasjon, kan være nok. Eller når familien avslører en snapchat fra en guttevenn.

    Nasim Karims bok Izzat - for ærens skyld, er velskrevet, og har nok vært en vekker for mange. Jenta i boken ble tvangsgiftet i Pakistan under omstendigheter som ligner de som de siste årene er beskrevet i mediene i en mengde saker:

    "Pappa ofret meg på ærens alter. Æresbegrepet, "izzat" på urdu, betyr enormt for menneskene i mitt miljø. I deres samfunn er du ingenting uten ære. Har du ære, får du respekt, og jo mer ære du har, og jo større omgangskrets og respekt får du. Uten ære blir du sett på som en fallen person uten moral, og du står uten respekt og venner. Dermed betyr tap av ære også tap av venner, familie og respekt. I slike samfunn er det mange som har penger, men ære er det bare noen som har. Og har man først ære, vil man ikke for noen pris miste den. Man gjør alt for å bevare den."

  • Hva er æresrelatert vold?

    Hvorfor er det viktig å avgjøre hvorvidt det er snakk om æresrelatert vold? Er det ikke sånn at vold er vold, og like vondt uansett?

    Den kanskje viktigste grunnen er at ved æresrelatert vold kan det være mange medvirkere; mange som deltar i presset til ekteskap, flere i felleskap som utfører ekstrem kontroll, planlegger og utfører drap etc. Det er med andre ord kanskje et høyt antall personer som er gjerningspersoner, siden det handler om å gjenopprette den æren alle er helt avhengige av. Den som dreper eller utøver vold, gjør det på vegne av slekten. Det ligger en familiebeslutning bak.

    Er det konstatert at vanære er årsak til vold, er det også mulig å sannsynliggjøre hvem som står bak volden og hvem som kan være en potensiell trusselutøver mot den som har brutt æresnormen. Noen i den utvidede familien kan være mer rammet av ærestapet enn andre, og vil kunne ha større grunn til å ville reparere tapet. Dette er det nødvendig å avdekke – særlig for politiet, men også for andre som bistår personer utsatt for æresrelatert vold.

    Det er behov for å utvide perspektivet på arrangerte ekteskap / tvangsekteskap. Arrangerte ekteskap er en følge av et patriarkalsk samfunn, som er styrt av en æreskodeks, og hvor ekteskapet, gjerne så tidlig som mulig, er en garanti for at kvinnene giftes bort ærbare. Slekten bevarer kontrollen over kvinnen, hvem hun får barn med og ikke minst sørger en for at verdier ikke forsvinner ut av familien som følge av uønskede ekteskapsallianser. 

    Det er vanskelig å opprettholde en æreskultur i et samfunn hvor individene gis frihet og rett til selv å velge hvordan livet skal leves. I skjæringspunktet mellom kollektivets krav om underkastelse og individets vilje til selvstendige valg skjer de overgrepene som i dag kalles æresrelatert vold. Underkastelse og selvrealisering er vanskelig å kombinere.

    For å gjøre noe med selve årsaken til tvangsekteskap og annen æresrelatert vold, må man fokusere på æreskulturen og tradisjonen med arrangerte ekteskap. Dette er kollektive normer som foreldrene og barna er en del av, og som søkes videreført til nye generasjoner også etter at de har flyttet til Norge. Tradisjonen videreføres gjennom oppdragelsen av barna, segregasjon av kjønnene, motstand mot integrasjon og idyllisering av opprinnelseslandets normer og tradisjoner.

    Når barn oppdras til lydighet, uten tilstrekkelig vekt på selvstendighet, vil dette kunne bidra til at problemene fortsetter. En far sa en gang at datteren "aldri ville finne på å ha en kjæreste, slik etnisk norske jenter har. Hun var altfor godt oppdratt til det". En annen sa at "hvis barna er riktig oppdratt, er ikke tvangsekteskap noe problem i det hele tatt". Dette sier mye. Utvikling av selvstendighet hos barn er med andre ord viktig i arbeidet mot tvangsekteskap og annen æresrelatert problematikk.

    Det som kalles æresrelatert vold er overgrep som begås av familiemedlemmer, mot familiemedlemmer som ikke tilpasser seg storfamiliens krav om fortsatt å underkaste seg opprinnelseslandets normer og tradisjoner. Fra det ”mildeste til det alvorligste, pleier jeg å bruke følgende opplisting:

    • Ekstrem kontroll
    • Eksil
    • Vold / trakassering
    • Tvangsekteskap
    • Utstøtelse
    • Drap

    Bortsett fra det siste - drap, kan den innbyrdes plasseringen av de forskjellige kategoriene selvsagt diskuteres. Det finnes gode argumenter for flere løsninger. Poenget er å avdekke, og forhindre en utvikling nedover på listen.

     

  • Typer æresrelatert vold

    Tvangsekteskap.

    Tvangsekteskap brukes dels som en sikkerhet for at ungdom som er på vei vekk fra aksepterte handlinger og normer ikke vanærer familien, og dels for å sørge for at vedkommende heretter ikke beveger seg utenfor de aksepterte normene. Altså både preventivt og som represalie.

    Jo raskere seksualiteten styres inn i et legitimt ekteskapelig forhold, desto bedre (for familien). Og jo større er dermed sjansen for at jenta er jomfru ved ekteskapsinngåelsen. Det er viktig å huske at tvangsekteskap naturlig nok inkluderer seksuelt samkvem med den man må gifte seg med, slik at handlingen vil innebære flere straffbare forhold, og flere belastning for den fornærmede enn ”bare” ekteskapet.

    Utstøtelse.

    Ungdom som kommer i kontakt med barneverntjenesten, opplever ofte å bli utstøtt av familien. Dette innebærer at familien ser på vedkommende som død / uønsket. Å ta kontakt med hjelpeapparatet kan med andre ord for vedkommende være en enveisbillett vekk fra familien. Dette betyr ikke at ungdom ikke skal be om hjelp. Det betyr derimot at risikoen for utstøtelse MÅ tas i betraktning ved konflikthåndtering innenfor en æreskultur.


    Å bli utstøtt er en enorm psykisk belastning. Vedkommende går, bokstavelig talt over natta, fra å være en integrert del av en familie til å bli ikke eksisterende. Mor og far går rett forbi på gata, all kontakt med familie er ulovlig etc. I Kompetanseteamet var det flere tilfeller hvor utstøtelse betød starten på en "karriere" innenfor psykiatrien for ungdommen.

    Kontroll, isolasjon.

    ”Den sikreste måten å sørge for at en kvinne forblir ærbar frem til ekteskapsinngåelsen på, er å holde henne innendørs”. Dette er et sitat fra en far i en av sakene jeg har jobbet med. Mange familier gjør hva de kan for å eliminere alle mulige trusler mot jentenes rykte, som for eksempel streng kleskode, nekting av deltakelse på skoleaktiviteter, fotfølging utenfor husets fire vegger, husarrest som represalie for ulydighet med mer.

    Vi vet fortsatt dessverre for lite om hvordan situasjonen er for homoseksuelle med bakgrunn i en tradisjon med arrangerte ekteskap. Enkeltsaker tyder imidlertid på at arrangerte ekteskap, fra familiens side, sees på som en måte å ”kurere” homoseksualitet på. Vi så flere tragiske eksempler på dette. I de siste årene har imidlertid de modigste begynt å gjøre seg gjeldende i mediene, med den personlige risikoen det innebærer.

    Fysisk vold og trakassering.

    Fysisk vold og trakassering mot egne barn, kan bli utført som represalie for brudd på æresnormen, eller for å hindre adferd som truer æren. Tvang, trusler, manipulering og i noen tilfeller overdreven masing (”psykisk utpressing”) er eksempler på slik trakassering som kan gi den fornærmede psykiske problemer, noe vi har sett i mange saker. 

    Æresdrap.

    Drap er den mest kjente, og selvfølgelig alvorligste, formen for æresrelatert vold. Det er dokumentert flere æresdrap begått overfor personer bosatt i Europa og Norden. Blant annet har sosialantropologen Unni Wikan beskrevet flere av disse drapene i sine bøker.


    En annerledes form for æresdrap, eller hjelp til selvdrap, ble for noen år siden beskrevet i Sverige. Her er unge jenter tvunget til å begå selvmord, slik at familien selv slipper ulempene ved å drepe dem. Jentene skal ha fått valget mellom å hoppe foran et tog, ta en overdose, henge seg eller hoppe ut fra en balkong. På grunn av det siste alternativet ble disse jentene kalt "Balkongjentene".

  • Noen blir sendt i "eksil"

    Hvert år bli ungdom i Norge sendt, eller lurt med, ut av landet og blir ufrivillig plassert i utlandet. Et mye brukt påskudd for å lure ungdommen med på reisen, er at de skal besøke en syk bestemor, eller delta i et bryllup. Ikke sjelden er det ungdommen selv som skal giftes bort. 

    Andre blir plassert hos en slektning et eller annet sted, rett og slett for å holdes vekk fra Norge. Og ikke minst - vekk fra en eventuell kjæreste.   

    Personen som har brakt vanære over familien, kan bringes i eksil og dermed unngå å bli tvangsgiftet eller drept. Familien må da lage en dekkhistorie overfor omverdenen, som en forklaring på hvorfor jenta er borte. Som for eksempel at hun ville gå på skole i familiens opprinnelsesland.

    Svenske Fadime Sahindal levde så lenge hun oppholdt seg langt vekk fra slekten i Uppsala.  Men hun trosset det familiære oppholdsforbudet, og ble til slutt drept.

    Slik ufrivillige utenlandsopphold starter ikke sjelden i forbindelse med en skoleferie, gjerne ved at foreldrene tar barnet ut av skolen. Det hviler et stort ansvar på skolene i slike situasjoner, for å forstå hva som skjer, og for å kunne sette inn tiltak. Et samarbeid mellom skole, politi og barnevern har hjulpet flere tilbake til Norge,og utenlandsreiser har dessuten blitt avverget. Men det krever tidlig innsats.

     

  • Arrangerte ekteskap 

    Graden av frivillighet i arrangerte ekteskap viser seg først når en av partene sier nei. Eller når kvinnen vil ut av ekteskapet.

    Tradisjonen med å arrangere ekteskap eksisterer i de fleste samfunn hvor også æreskodeksen styrer livet. At et ekteskap er arrangert betyr kort sagt at det er familiene, ut fra familienes behov og normer, som bestemmer hvem den gifteklare (?) gifter seg med. Ekteskapet er en allianse mellom to storfamilier, snarere enn en kjærlighetspakt mellom to enkeltmennesker.

    Når en familie skal finne en ekteskapspartner til et barn, er det mange hensyn å ta. De fleste av disse hensynene knytter seg til hva som er til fordel for storfamilien, snarere enn for den som skal giftes bort. Det er på ingen måte et krav at de to ektefolkene er forelsket, eller ønsker å leve sammen. Nå er det samtidig kjent at en i enkelte familier mer eller mindre tillater kjærlighetsekteskap, men at dette, for å unngå bråk med ”miljøet”, kamuflerer det som arrangert.

    Det forventes av den enkelte at individuelle hensyn settes til side til fordel for slekten. Ved vurdering av ekteskapskandidater legges det blant annet vekt på den andre familiens økonomi, status, rykte i samfunnet, nivå på utdannelse, kastetilhørighet, familietilknytning, religiøs tilknytning og selvfølgelig ærbarhet (kvinner). Og ikke minst den utenlandske ektefellens mulighet for familieinnvandring.

    Det anføres fra tid til annen av enkelte representanter for ulike innvandrermiljøer, at henteekteskap skjer på grunn av mangel på potensielle ektefeller i Norge og Europa. Av den grunn ønsker ungdommen, i følge disse representantene, slektens hjelp til å finne en kandidat. Det er min erfaring at dette er en grunnløs bekymring. Minoritetsungdom klarer utmerket godt å finne egne kandidater og gjør dette i stor utstrekning. Det er ikke der problemet ligger. Problemene oppstår først når ungdommene fanges inn av familiens tradisjonelle normer og regler, samtidig som de forsøker å skape seg et liv i det landet familien en gang har migrert til.

    Jeg har sett eksempler på at jenter som er i gang med studier, får beskjed om at studiene må avsluttes så snart ektemannen kommer til Norge på familiegjenforening, og at de deretter må være forberedt på å holde seg hjemme. Andre jenter har fått beskjed opp gjennom oppveksten at utdannelse ikke er viktig, siden de bare skal gifte seg og passe hjemmet. Atter andre forteller at de har blitt oppmuntret til å ta høyere utdannelse, men at de allikevel har blitt underlagt det tradisjonelle kravet om å inngå arrangert ekteskap når tiden har vært inne.

    Samtidig er det min erfaring at lojaliteten til tradisjonene varierer voldsomt. Som et utgangspunkt er familier fra landsbygda mer tradisjonell enn en familie fra urbane strøk. Tilsvarende vil en familie hvor flere har høyere utdannelse, lettere kunne ta inn over seg moderne verdier og nye tanker. Men det er unntak også fra dette, så hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret.

    I samfunn som det pakistanske og det indiske er kastetilhørighet av stor betydning. Å gifte seg, eller å innlede et forhold på tvers av gjeldende regler om kaste, kan skape mye dramatikk. Kastetilhørighet er med andre ord for mange helt sentralt når det gjelder valg av ektefelle.

    I noen miljøer er søskenbarnekteskap utbredt, selv om en i dag kjenner skadevirkningene. Å gifte seg innenfor slekten betyr at en velger det trygge og sikre fremfor det ukjente og usikre. Båndene innad i familien styrkes via ekteskap. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Svigerfamilien er kjent, og ingen verdier går ut av familien som følge av ekteskapet. Mange opplever at det har foreligget en avtale om ekteskap med et søskenbarn helt siden barndommen, men at de ikke har fått vite om dette før de har blitt giftet bort. For andre grupper hvor ekteskapsinngåelser er styrt av familiene, er søskenbarnekteskap mindre utbredt eller helt uaktuelt.
    Det er min erfaring at ekteskap på tvers av muslimske trosretninger eller med en ikke-muslim er problematisk. Dette gjelder særlig for jenter. Etter tradisjonell sharia har muslimske menn lov til å gifte seg også med jøder og kristne, mens muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn. Dette er forhold som har eskalert konflikten i mange enkeltsaker.

    Hvorvidt en av partene tør å nekte å inngå et arrangert ekteskap, kommer an på graden og typen av press, graden av selvstendighet hos ektefellene viv a vis familie i opprinnelseslandet, reell valgmulighet som tilbys, represalier som er flagget fra familien og forhold ved den potensielle ektefellen. Og ikke minst utsiktene til å få hjelp utenfor familien. Det er min vurdering at kunnskapsnivået på dette feltet er for lavt og tilfeldig, på alle nivåer i hjelpeapparatet.

    Frivillighet er ikke det samme som å ha flere kandidater å velge mellom. Unge jenter har fortalt oss at de har blitt utsatt for ekteskapstilbud fra de var 13 år gamle, og at oppveksten derfor har vært et endeløst mas om ekteskap. De har ikke opplevd det å ha flere kandidater som valgfrihet. Det var aldri deres egne kandidater. Dessuten lå det jo i kortene at hun til slutt måtte velge å gifte seg og dermed ha seksuelt samkvem med en av dem.

    Andre forteller at de har hatt to eller tre fettere å velge mellom og at de måtte velge en av disse. Alternativet var å bli utstøtt. Med tanke på at ekteskap også innebærer plikt til seksuell aktivitet og barnefødsler er heller ikke dette konseptet i tråd med grunnleggende menneskerettigheter som "fritt og uforbeholdent" samtykke til ekteskap. I praksis, for alle som jobber med dette, innebærer dette at den som søker hjelp for å unngå ekteskapet, ikke skal møtes med "du hadde jo flere å velge mellom" eller "det var jo bare arrangert, ikke tvang".

    Nasim Karim beskriver nettopp dette i boka "Izzat - for ærens skyld": "Du kan velge mellom en av de fem guttene, for jeg vil ikke tvinge deg, sier pappa. Ikke tvinge meg? Er dette frivillig? Pappa ser ikke forskjellen på tvang og fri vilje lenger. Han er vel for blind til å se det. Det eneste han tenker på nå er ære, izzat, og sine egne ønsker."

    Det er min personlige vurdering at så lenge tradisjonen med arrangerte ekteskap hegnes om fra de aktuelle minoritetsmiljøene, og vi som storsamfunn forsetter å være unnvikende i møte med tradisjonen, vil problemet med tvangsekteskap bestå i uoverskuelig fremtid.

    Det går ikke over av seg selv.