Æresrelatert vold | TERJE BJØRANGER

Ære og vanære

Den såkalte æreskulturen har fått større og støre betydning i Norge og resten av Europa de siste par tiårene. I Norge gjelder dette særlig innvandrermiljøer fra Irak, Pakistan, Syria og Afghanistan, men også en rekke andre land. Og for å ha sagt det med en gang: det gjelder ikke alle. Jeg kjenner godt til både enkeltmennesker og familier som har tatt et aktivt valg, og som har satt hensynet til egne barn foran hensynet til æreskultur og storfamilie. Dette gir håp, men jeg tror dessverre at de utgjør et mindretall. På denne siden vil jeg forsøke å si kort hva ære og æreskultur er, og ikke minst det som kalles æresrelatert kriminalitet.

Begrepene æresrelatert vold eller æresrelatert kriminalitet har etter hvert blitt etablerte begrep i Norge. Det mest kjente utslaget av æreskulturen er tvangsekteskap og negativ sosial kontroll, men det handler om mer enn det. Men hva er ære?

Det finnes ikke en god oversettelse av denne formen for ære på norsk. Den dansk-syriske politikeren Naser Khader bruker begrepet «sex-æren», og det er ganske treffende. Dette æresbegrepet handler nettopp om storfamiliens rett og plikt til å kontrollere seksualiteten til jenter og kvinner i familien. Målet med denne kontrollen er at jentene skal kunne giftes bort i et arrangert ekteskap som jomfruer, og at de ikke har hatt et levesett hvor de har pådratt seg rykter om noen form for seksuell atferd. I en æreskultur er det heterofile ekteskapet den eneste akseptable rammen for alle former for seksualitet, uansett hvor uskyldig. Tilsvarende skal en gift kvinne unngå alle situasjoner som kan skape rykter om utenomekteskapelige forbindelser. Også her er det gjerne lite som skal til.

En familie som klarer å gjennomføre denne kontrollen, har sin ære i behold. Æren er en felles «æreskapital» som tilhører alle menn i storfamilien/klanen. Det er ikke slik at en i familien kan ha den og andre ikke – den tilhører alle, eller mistes av alle. Det er heller ikke slik at familien kan ha litt ære – enten har man den eller så har man den ikke.

Det motsatte av ære er vanære. I en vanæret storfamilie vil mennene bli sett på som svake, siden de ikke klarer å kontrollere jentene og kvinnene. Kvinnene vil bli sett på som dårlige, som horer. Vanæren rammer alle, uansett om de bor i Vadsø eller et sted i Yemen. Æren, og vanæren, følger storfamilien, og kjenner ingen grenser. Derfor kan en jente i Norge som skaffer seg en kjæreste, vanære menn i egen familie på den andre siden av kloden. Tilsvarende vil en far eller bror som ikke tar grep overfor en datter eller søster som er på ville veier, vanære øvrige menn i familien. De har en plikt til å «ta» den som ikke har etterlevd normen. Æren skal gjenreises.

Nasim Karims bok Izzat - for ærens skyld, er velskrevet, og har nok vært en vekker for mange. Jenta i boken ble tvangsgiftet i Pakistan under omstendigheter som ligner de som de siste årene er beskrevet i mediene i en mengde saker:

"Pappa ofret meg på ærens alter. Æresbegrepet, "izzat" på urdu, betyr enormt for menneskene i mitt miljø. I deres samfunn er du ingenting uten ære. Har du ære, får du respekt, og jo mer ære du har, og jo større omgangskrets og respekt får du. Uten ære blir du sett på som en fallen person uten moral, og du står uten respekt og venner. Dermed betyr tap av ære også tap av venner, familie og respekt. I slike samfunn er det mange som har penger, men ære er det bare noen som har. Og har man først ære, vil man ikke for noen pris miste den. Man gjør alt for å bevare den."

I sin bok om svenske Fadime Sahindal, som ble drept av sin far i 2002, siterer Unni Wikan Fadime som sier: "Jeg er deres (familiens, min anm.) ansikt utad. I alt jeg gjør må jeg tenke på mennene i min familie, for alt jeg gjør påvirker dem." Fadime setter her ord på hva mange kvinner forteller når det gjelder egen rolle i familien, og betydningen av æresnormen. En æresnorm er en norm for hvordan æren holdes i hevd, og hvordan den kan gjenopprettes. Den er ikke en anbefaling, men snarere en juridisk regel basert på lang sedvane. Drapet på Fadime var for faren en måte å vise omverdenen at familien hadde tatt grep, utført sin normative og moralske plikt, og dermed gjenopprettet æren på vegne av storfamilien. Familien var trengt opp i et hjørne. Fadime hadde vanæret familien ved åpenlyst å ha en kjæreste og ville ikke lenger etterkomme kravet fra familien om å holde seg vekk. Hun brøt sitt eksil, som for henne var alternativet til å bli drept.

I land hvor æreskulturen står sterkt, er det gjerne svake myndigheter. De tilbyr ikke individet samme standard for rettsikkerhet som i Norge, og har heller ikke tilsvarende velferdsordninger. Det er familien som er den enkeltes rettssikkerhet og velferdsgarantist.

Ingen vil ha kontakt med en vanæret familie. Den risikerer å bli sosialt utstøtt, og mister nødvendige allianser i konflikter. Det er de sterkeste familiene som overlever. Thor Halvdan Aase kaller derfor denne æren for «familiens forsvarsevne i konflikter».

Hvorfor opprettholdes dette regimet etter migrasjonen til Europa? Fordi vi snakker om storfamilier, og storfamilien kjenner ingen grenser. I en æresrelatert konflikt er det ofte eldre familiemedlemmer i herboende families opprinnelsesland som er dominante, og som styrer atferden til familiemedlemmene her. De kan forlange at «noe skjer». I tillegg vedlikeholdes æreskulturen ved at familien henter ektefeller til barna i sitt opprinnelsesland, hyppig reiseaktivitet dit og deltakelse i storfamiliens liv og konflikter andre steder i verden.

Det er min erfaring at mange av familiene som lever etter denne æreskodeksen, ikke har migrert til Norge med "begge beina". Denne spagaten mellom Norges og opprinnelseslandets normer, overføres etter min erfaring til barn og ungdom. De forventes å ta utdannelse, og få seg jobb, samtidig som de ikke skal bli "for norske". Omgivelsene krever at de skal bli en del av det norske samfunnet, mens familien forventer lojalitet til opprinnelseslandets tradisjoner, herunder æreskulturen. Og når disse tradisjonene nærmest innebærer et forbud mot kontakt med det motsatte kjønn, blir Norge et krevende land å bo i.

Hva er det som trigger æresrelaterte konflikter?

Konfliktårsaker

Kort sagt vil all atferd som strider mot det som er sagt om jenters og kvinners posisjon i en æreskultur kunne utløse konflikter. Det vanligste vil være kjæresteforhold, rykter om kjæresteforhold, for «norsk» atferd eller å si nei til et arrangert ekteskap. Det siste gjelder også for gutter. I tillegg kommer all annen atferd som strider mot idealet om et fremtidig lydig og underdanig koneemne, eller som kan reise tvil om hennes totale avholdenhet fra seksualitet. Her er terskelen svært ofte lav.

Kun heteroseksuell legning aksepteres i en æreskultur, og både gutter og jenter vil kunne rammes ved «avvik» fra dette. En mistanke vil være nok. Jeg har sett tvangsekteskap bli inngått ut fra en forestilling om at den «avvikende» legningen da vil bli reparert.

For gifte kvinner vil konflikter særlig bli utløst ved mistanke om utenomekteskapelige forhold. Det at hun har mannlige kollegaer, får en klem av en mann eller deltar på ulike arrangementer hvor menn er til stede, kan være tilstrekkelig. Mange menn fra æreskulturer vil ha vanskeligheter med å forstå likestillingen mellom kjønnene i Norge, og innfortolke noe seksuelt i det som for andre er normal sosial omgang. Videre vil kvinners initiativ til samlivsbrudd ofte være problematisk. Det vil det selvsagt også kunne være utenfor æreskulturer, men i en æreskodeks vil det at initiativet kommer fra henne være provoserende ut fra kravet om at det er han som skal ha kontroll. Det er ikke uvanlig at dette møtes med vold, og at denne har støtte både i hans og hennes familie.

At opplysninger om familiehemmeligheter og familieproblemer kommer myndighetene til kunnskap innebærer også en trussel mot æren. Familiære problemer hører familien til og skal løses innen familien. At for eksempel barnevernet eller politiet får kunnskap om problemene, og kobles inn, kan være en slik trussel og må håndteres deretter.

De tiltakene familiene setter i verk for enten å beskytte eller å gjenopprette æren, er det vi kaller æresrelatert kriminalitet. Her vil jeg gjennomgå noen av disse handlingene.

Æresrelatert kriminalitet

Hvorfor er det viktig å avgjøre hvorvidt det er snakk om æresrelatert vold? Er det ikke sånn at vold er vold, og like vondt uansett?

Den kanskje viktigste grunnen er at ved æresrelatert kriminalitet kan det være mange medvirkere; mange som deltar i presset til ekteskap, flere i felleskap som utfører ekstrem kontroll, planlegger og utfører drap etc. Det er med andre ord kanskje et høyt antall personer som er gjerningspersoner, siden det handler om å gjenopprette den æren alle er helt avhengige av. Den som dreper eller utøver vold, gjør det av hensyn til slekten. I tillegg er det som nevnt en plikt å beskytte og gjenreise æren.

Æresrelatert vold kan være:

Æresdrap
Eksil / islolasjon / utstøtelse
Tvangsekteskap
Fysisk og psykisk vold, trusler og trakassering
Negativ seksuell kontroll

Generelt kan en kanskje si at jo flere som kjenner til den æresrelaterte konflikten, desto større er sjansene for at familien eller slekten vil ty til de mest drastiske virkemidlene. Her spiller det selvfølgelig inn hvor tradisjonell den konkrete familien er.

Er det konstatert at vanære er årsak til vold eller andre straffbare handlinger, er det også mulig å sannsynliggjøre hvem som står bak volden og hvem som kan være potensielt farlige for den som har brutt æresnormen. Noen i den utvidede familien kan ha en lederposisjon, og vil kunne ha en tydeligere rolle enn andre. Dette er det nødvendig å avdekke – særlig for politiet, men også for andre som bistår personer utsatt for æresrelatert vold.

Det er behov for å utvide perspektivet på arrangerte ekteskap / tvangsekteskap. Arrangerte ekteskap er en følge av et patriarkalsk samfunn, som er styrt av en æreskodeks, og hvor ekteskapet, gjerne så tidlig som mulig, er en garanti for at kvinnene giftes bort ærbare. Mange giftes bort til slektninger. Slekten bevarer da kontrollen over kvinnen og sørger for at verdier ikke forsvinner ut av familien som følge av uønskede ekteskapsallianser.

Det er vanskelig å opprettholde en æreskultur i et samfunn hvor individene gis frihet og rett til selv å velge hvordan livet skal leves. I skjæringspunktet mellom kollektivets krav om underkastelse og individets vilje til selvstendige valg skjer de overgrepene som i dag kalles æresrelatert kriminalitet. Underkastelse og selvrealisering er vanskelig å kombinere.

Æreskulturen videreføres gjennom oppdragelsen av barna, segregasjon av kjønnene, motstand mot integrasjon og idyllisering av opprinnelseslandets normer og tradisjoner.

Når jenter oppdras til lydighet, uten tilstrekkelig vekt på selvstendighet, vil dette kunne bidra til at problemene fortsetter. En far sa en gang at datteren "aldri ville finne på å ha en kjæreste, slik etnisk norske jenter har. Hun var altfor godt oppdratt til det". En annen sa at "hvis barna er riktig oppdratt, er ikke tvangsekteskap noe problem i det hele tatt". Dette sier mye. Utvikling av selvstendighet hos barn er med andre ord viktig i arbeidet mot tvangsekteskap og annen æresrelatert problematikk.

Det som kalles æresrelatert vold er altså overgrep som begås av familiemedlemmer, mot familiemedlemmer som ikke tilpasser seg storfamiliens krav om fortsatt å underkaste seg opprinnelseslandets normer og tradisjoner.

Æresdrap

Drap er gjerne siste utvei, etter at andre måter å løse konflikten på har feilet. Drap er den mest kjente, og selvfølgelig alvorligste, formen for æresrelatert vold. Det er dokumentert flere æresdrap begått overfor personer bosatt i Europa og Norden.

I 2005 ble 18 år gamle dansk-pakistanske Ghazala Khan drept i Danmark. Hun ble drept av sin bror, etter at hun stakk av fra familien og giftet seg med kjæresten. Etter en lang jakt, ble hun lokket frem av en tante, og skutt av broren. Ektemannen ble også skutt, men overlevde. Selve drapet ble filmet av en person i nærheten, og saken holdt på å ende med tiltale mot broren alene. Så kom det frem at det var et spørsmål om vanære, og at drapet var en familiebeslutning. Ni personer ble dømt for drapet.

Saken er typisk for det som kalles æresdrap:

Slekten er dypt vanæret. Ghazala unndro seg familiens kontroll, og giftet seg etter eget ønske.
Det var et familieråd med opptil 60 deltakere i forkant av drapet. Æresdrap er planlagt, og gjennomføres til gode for hele familien.
Det fortelles en historie innad i familien, og en annen til samfunnet rundt. Den til familien handler om at ”nå har vi tatt grep - æren er renvasket”. Historien til politiet derimot, var at dette var en familietragedie, og at det ikke har noe med ære å gjøre
Svært mange kjente til det Ghazala Khan hadde gjort. Familien hadde mye status, så fallhøyden var stor. Tapet av ære var dermed tilsvarende stort, og det var behov for å vise ”tydelighet”.

En annerledes form for æresdrap, eller hjelp til selvdrap, ble for noen år siden beskrevet i Sverige. Her er unge jenter tvunget til å begå selvmord, slik at familien selv slipper ulempene ved å drepe dem. Jentene skal ha fått valget mellom å hoppe foran et tog, ta en overdose, henge seg eller hoppe ut fra en balkong. På grunn av det siste alternativet ble disse jentene kalt "Balkongjentene".

Eksil

Hvert år bli ungdom i Norge sendt, eller lurt med, ut av landet og blir ufrivillig plassert i utlandet. Et mye brukt påskudd for å lure ungdommen med på reisen, er at de skal besøke en syk bestemor, eller delta i et bryllup. Ikke sjelden er det ungdommen selv som skal giftes bort.

Andre blir plassert hos en slektning et eller annet sted, rett og slett for å holdes vekk fra Norge. Og ikke minst - vekk fra en eventuell kjæreste.

Personen som har brakt vanære over familien, kan bringes i eksil og dermed unngå å bli tvangsgiftet eller drept. Familien må da lage en dekkhistorie overfor omverdenen, som en forklaring på hvorfor jenta er borte. Som for eksempel at hun ville gå på skole i familiens opprinnelsesland.

Svenske Fadime Sahindal levde så lenge hun oppholdt seg langt vekk fra slekten i Uppsala. Men hun trosset det familiære oppholdsforbudet, og ble til slutt drept.

Slike ufrivillige utenlandsopphold starter ikke sjelden i forbindelse med en skoleferie, gjerne ved at foreldrene tar barnet ut av skolen. Det hviler et stort ansvar på skolene i slike situasjoner, for å forstå hva som skjer, og for å kunne sette inn tiltak. Et samarbeid mellom skole, politi og barnevern har hjulpet flere tilbake til Norge, og utenlandsreiser har dessuten blitt avverget. Men det krever tidlig innsats.

Tvangsekteskap

Ære har altså med kvinners seksualitet å gjøre. Og seksualitet hører hjemme innenfor ekteskapet. Jo raskere seksualiteten styres inn i et legitimt ekteskapelig forhold, desto mindre er sjansene for at en jentes atferd skal vanære familien. Og jo større er dermed sjansen for at jenta er jomfru ved ekteskapsinngåelsen.

Norsk ungdomskultur er ganske seksualisert. En kan kanskje si at Norge og Norden er det mest utfordrende stedet å migrere til, om en ønsker å opprettholde opprinnelseslandets kjønnsbaserte verdinormer. Kontakt på tvers av kjønn, likestilling mellom kjønn, sex før ekteskapet, klemming og annen fysisk kontakt - alt dette er i motstrid med æreskulturen.

Tvangsekteskapene kan imidlertid ha flere motiver:

Tradisjonen med arrangerte ekteskap - manglende mulighet til å si nei takk
Forpliktelser overfor familiemedlemmer i opprinnelseslandet til å ”gi fra seg” en datter til ekteskap (press til familieinnvandring)
Represalie / straff for atferd utenom det aksepterte
Preventivt - sikre at jenter er gift før det oppstår et skadelig (for familien) rykte om henne.
Reparerende: Det er mistanke om at jenta har et kjæresteforhold. Et arrangert ekteskap setter en stopper for dette

Det er viktig å huske det åpenbare, nemlig at tvangsekteskap inkluderer seksuelt samkvem med den man må gifte seg med. Det er med andre ord ikke selve ekteskapsinngåelsen som er hovedproblemet, men alt som følger med: plikt-sex, barnefødsler og konflikter - både med ektefelle og svigerfamilie.

Arrangerte ekteskap

Bildet kompliseres av at flertallet av de som lever i en æreskultur, gjerne også praktiserer tradisjonen med arrangerte ekteskap. Ekteskapet er da et familiært spørsmål, og det er ikke opp til den enkelte på egen hånd å finne seg en ektefelle. Skillet mellom tvangsekteskap og tradisjonelle arrangerte ekteskap blir rent teoretisk.

Når en er oppvokst i Norge, hvor det å ha en kjæreste er normalen, blir dette et vanskelig landskap å manøvrere seg i. Da oppstår det konflikter.

Går dette over av seg selv med årene? Mange velger å tro det. Det er imidlertid lite som tyder på at det er slik. I de sakene jeg har jobbet med, og kanskje noen av de verste sakene, har familien opptil 40 års botid i Norge. Det er ingen grunn til å tro at disse familiene ikke vet hva som er lov, eller forstår hva som er best for barna deres. Botid i Norge har i seg selv liten betydning. Problemet er at æreskulturen, sammen med tradisjonen med arrangerte ekteskap, trumfer både botid og hensynet til barna, ikke minst på grunn av presset fra slekten i opprinnelseslandet.

For å få til endringer, må familiene ta et aktivt valg: de må sette hensynet til egne barn foran hensynet til egen ære. Det krever en bevisst endring - det kommer ikke av seg selv.

Graden av frivillighet i arrangerte ekteskap viser seg først når en av partene sier nei. Eller om særlig kvinnen vil ut av ekteskapet. Ekteskapet er en allianse mellom to storfamilier, snarere enn en kjærlighetspakt mellom to enkeltmennesker.

Når en familie skal finne en ekteskapspartner til barna, er det mange hensyn å ta. De fleste av disse hensynene knytter seg til hva som er til fordel for storfamilien, snarere enn for den som skal giftes bort. Det er på ingen måte et krav at de to ektefolkene er forelsket, eller ønsker å leve sammen. Nå er det samtidig kjent at en i enkelte familier mer eller mindre tillater kjærlighetsekteskap, men at dette, for å unngå bråk med ”miljøet”, kamuflerer det som arrangert.

Det forventes av den enkelte at individuelle hensyn settes til side til fordel for slekten. Ved vurdering av ekteskapskandidater legges det blant annet vekt på den andre familiens økonomi, status, rykte i samfunnet, nivå på utdannelse, kastetilhørighet, familietilknytning, religiøs tilknytning og selvfølgelig ærbarhet (kvinner). Og ikke minst den utenlandske ektefellens mulighet for / ønske om familieinnvandring.

Det anføres fra tid til annen av enkelte representanter for ulike innvandrermiljøer, at henteekteskap skjer på grunn av mangel på potensielle ektefeller i Norge og Europa. Av den grunn ønsker ungdommen, i følge disse representantene, slektens hjelp til å finne en kandidat.

Det er min erfaring at dette er en grunnløs bekymring. Minoritetsungdom klarer utmerket godt å finne egne kandidater og gjør dette i stor utstrekning. Det er ikke der problemet ligger. Problemene oppstår først når ungdommene fanges inn av familiens tradisjonelle normer og regler, samtidig som de forsøker å skape seg et liv i det landet familien en gang har migrert til.

Jeg har sett eksempler på at jenter som er i gang med studier, får beskjed om at studiene må avsluttes så snart ektemannen kommer til Norge på familiegjenforening, og at de deretter må være forberedt på å holde seg hjemme. Andre jenter har fått beskjed opp gjennom oppveksten at utdannelse ikke er viktig, siden de bare skal gifte seg og passe hjemmet. Atter andre forteller at de har blitt oppmuntret til å ta høyere utdannelse, men at de allikevel har blitt underlagt det tradisjonelle kravet om å inngå arrangert ekteskap når tiden har vært inne. Gutter utsettes også for tvangsekteskap, og vil også kunne trenge beskyttelse mot egen familie.

Samtidig er det min erfaring at lojaliteten til tradisjonene varierer voldsomt. Som et utgangspunkt er familier fra landsbygda mer tradisjonell enn en familie fra urbane strøk. Tilsvarende vil en familie hvor flere har høyere utdannelse, lettere kunne ta inn over seg moderne verdier og nye tanker. Men det er unntak også fra dette, så hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret.

I samfunn som det pakistanske og det indiske er kastetilhørighet av stor betydning. Å gifte seg, eller å innlede et forhold på tvers av regler om kaste, kan skape mye dramatikk. Kastetilhørighet er med andre ord for mange helt sentralt når det gjelder valg av ektefelle.

I noen miljøer er søskenbarnekteskap utbredt, selv om en i dag kjenner skadevirkningene. Å gifte seg innenfor slekten betyr at en velger det trygge og sikre fremfor det ukjente og usikre. Båndene innad i familien styrkes via ekteskap. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Svigerfamilien er kjent, og ingen verdier går ut av familien som følge av ekteskapet.

Mange opplever at det har eksistert en avtale om ekteskap med et søskenbarn helt siden barndommen, men at de ikke har fått vite om dette før de har blitt giftet bort. For andre grupper hvor ekteskapsinngåelser er styrt av familiene, er søskenbarnekteskap mindre utbredt eller helt uaktuelt.

Det er min erfaring at ekteskap på tvers av muslimske trosretninger eller med en ikke-muslim er problematisk. Dette gjelder særlig for jenter. Etter tradisjonell sharia har muslimske menn lov til å gifte seg også med jøder og kristne, mens muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn. Dette er forhold som har eskalert konflikten i mange enkeltsaker.

Hvorvidt en av partene tør å nekte å inngå et arrangert ekteskap, kommer an på graden og typen av press, graden av selvstendighet hos ektefellene viv a vis familie i opprinnelseslandet, reell valgmulighet som tilbys, represalier som er flagget fra familien og forhold ved den potensielle ektefellen. Og ikke minst utsiktene til å få hjelp utenfor familien. Det er min vurdering at kunnskapsnivået på dette feltet er for lavt og tilfeldig, på alle nivåer i hjelpeapparatet.

Frivillighet er ikke det samme som å ha flere kandidater å velge mellom. Unge jenter har fortalt oss at de har blitt utsatt for ekteskapstilbud fra de var 13 år gamle, og at oppveksten derfor har vært et endeløst mas om ekteskap. De har ikke opplevd det å ha flere kandidater som valgfrihet. Det var aldri deres egne kandidater. Dessuten lå det jo i kortene at hun til slutt måtte velge å gifte seg og dermed ha seksuelt samkvem med en av dem.

Andre forteller at de har hatt to eller tre fettere å velge mellom og at de måtte velge en av disse. Alternativet var å bli utstøtt. Med tanke på at ekteskap også innebærer plikt til seksuell aktivitet og barnefødsler er heller ikke dette konseptet i tråd med grunnleggende menneskerettigheter som "fritt og uforbeholdent" samtykke til ekteskap. I praksis, for alle som jobber med dette, innebærer dette at den som søker hjelp for å unngå ekteskapet, ikke skal møtes med "du hadde jo flere å velge mellom" eller "det var jo bare arrangert, ikke tvang".

Nasim Karim beskriver nettopp dette i boka "Izzat - for ærens skyld": "Du kan velge mellom en av de fem guttene, for jeg vil ikke tvinge deg, sier pappa. Ikke tvinge meg? Er dette frivillig? Pappa ser ikke forskjellen på tvang og fri vilje lenger. Han er vel for blind til å se det. Det eneste han tenker på nå er ære, izzat, og sine egne ønsker."

Det er min vurdering at så lenge tradisjonen med arrangerte ekteskap hegnes om fra de aktuelle minoritetsmiljøene, og vi som storsamfunn forsetter å være unnvikende i møte med tradisjonen, vil problemet med tvangsekteskap bestå i uoverskuelig fremtid.

Det går ikke over av seg selv.

Fysisk og psykisk vold, trusler og trakassering

Fysisk og psykisk vold og trakassering kan bli utført som represalie for brudd på æresnormen, eller for å hindre adferd som truer æren. Tvang, trusler, manipulering og i noen tilfeller overdreven masing (”psykisk utpressing”) er eksempler på slik trakassering som kan gi den fornærmede psykiske problemer, noe jeg har sett i flere saker.

I et flertall av sakene om tvangsekteskap er det imidlertid psykisk press og trusler om vold, og ikke gjennomført fysisk vold, som er fremtredende. Noe som går igjen i mange saker, er at den som nekter å gå med på et arrangert ekteskap blir påført skyld. Skyld for alt som er galt i familien, enten det er hjertet til far eller mors pusteproblemer. Mødre kan simulerer besvimelse, så snart temaet datterens arrangerte ekteskap kommer opp, i håp om at jenta skal føle skyld og gi etter.

Ungdom som tar kontakt med hjelpeapparatet, eller motsetter seg et arrangert ekteskap, opplever ofte å bli utstøtt av familien. Dette innebærer at familien ser på vedkommende som død / uønsket. Å ta kontakt med hjelpeapparatet kan med andre ord være en enveisbillett vekk fra familien. Dette betyr ikke at ungdom ikke skal be om hjelp. Det betyr derimot at risikoen for utstøtelse MÅ tas i betraktning ved konflikthåndtering for personer innenfor en æreskultur.

Å bli utstøtt er en enorm psykisk belastning. Vedkommende går, bokstavelig talt over natta, fra å være en integrert del av en familie til å bli et ikke-eksisterende individ. Mor og far går rett forbi på gata, all kontakt med familie er ulovlig etc. Situasjonen kan vare livet ut, men jeg har erfaring med at noen klarer å få kontakt med enkelte familiemedlemmer etter noen år.

Negativ seksuell kontroll

Begrepet negativ sosial kontroll blir brukt som et situasjonsbilde for særlig jenter i en æreskultur. Begrepet omfatter blant annet vold, trusler og frihetsberøvelse. Et bedre begrep vil være negativ seksuell kontroll. Det er kontroll av hennes seksualitet som er den egentlige motivasjonen bak handlingene, selv om kontrollen omfatter de fleste aspekter av livet.

Familien skal vise for omverden at de har full kontroll over livet til kvinnene i familien. Det er i stor grad dette ære handler om. Ikke bare gjelder dette forholdet til seksualitet, men også kvinnens sosiale liv. Hun går ingen steder uten å ha et ærend. Omgang med menn utenom familien, uten anstand, kan være en trussel mot familiens behov for å vise at de har kontroll.

Å holde en gutt i hånden på offentlig sted kan i noen tilfeller være nok til at hun sendes tilbake til familiens opprinnelsesland, tvangsgiftes eller i verste fall drepes. Kvinner som unndrar seg familiens kontroll kan raskt få et stempel som horer, og det er noen ganger svært lite som skal til.

I den svenske æresdrapssaken på Pela Atroshi, var noe av poenget at hun hadde vært hjemmefra i tre døgn utenfor familiens kontroll. Om hun hadde vært på en barnevernsinstitusjon, hos venner eller på gata hadde ikke nødvendigvis betydning. Hun hadde uansett vært utenfor slektens kontroll, og det var dermed fritt frem for rykter om henne. Og dermed om familien. Og rykter er drepende for en slekts ære, uansett om det er noe i dem eller ikke.

”Den sikreste måten å sørge for at en kvinne forblir ærbar frem til ekteskapsinngåelsen på, er å holde henne innendørs”. Dette er et sitat fra en far i en av sakene jeg har jobbet med. Mange familier gjør hva de kan for å eliminere alle mulige trusler mot jentenes rykte, som for eksempel streng kleskode, nekting av deltakelse på skoleaktiviteter, fotfølging utenfor husets fire vegger, husarrest som represalie for ulydighet, kontroll på sosiale medier med mer. Er dette en del av foreldreansvaret – handlinger som skal verne barnet mot en truende verden?

Ved utøvelse av foreldreansvaret er det hensynet til barnet som står i fokus. Denne omsorgsplikten omfatter selvfølgelig også vern av barnet mot uønskede seksuelle handlinger. Den negative seksuelle kontrollen derimot, utføres av hensyn til storfamiliens ære – ikke barnet selv. Dette er viktig å forstå. Fysisk og psykisk vold, selvfølgelig heller ikke oppdragervold, er aldri til barnets beste.

Den såkalte "jomfruhinnen"

Det viktigste å være klar over her, er at den såkalte jomfruhinnen ikke finnes. Derimot finnes det en skjedekrans med store individuelle forskjeller. Det er dermed like naturlig å blø, som ikke å blø, under det første samleiet. Likevel lever forestillingen om jomfruhinnen, som en slags forsegling av kvinnens kjønnorgan og som skal brytes ved det første samleiet, i miljøer styrt av æreskulturen. Fortsatt er det slik at særlig kvinnens svigerfamilie forlanger å se blod etter det første samleiet. Da først kan det slås fast at hennes familie har levert en urørt jente. Dette kan kanskje virke latterlig, men er bokstavelig talt blodig alvor for de som utsettes for det. Ved et tvangsekteskap blir situasjonen som følger: hun er tvunget til å gifte seg, hun blir voldtatt som følge av ekteskapet og hun beskyldes for å ha vanæret egen familie om hun ikke blør. Hun risikerer å bli utsatt for vold både fra egen og ektemannens familie.

Alt dette har med æreskultur å gjøre. Som nevnt over, er målet for den negative seksuelle kontrollen å kunne levere en datter i et arrangert ekteskap som urørt. Er hun ikke det, har ikke mennene i familien gjort sin plikt, og de vanæres. Blodet under det første samleiet skal være kvitteringen for at kontrollen har vært vellykket. Alle med tilgang til Google kan avkrefte myten om jomfruhinnen i løpet av sekunder, men den lever altså videre i beste velgående.

Uansett jomfruhinne eller ikke - det er den negative seksuelle kontrollen som er problemet. Det er den som må endres, og opplysningen om skjedekransen i miljøer som er en del av æreskulturen vil neppe endre så mye. Poenget er at all seksuell aktivitet uansett er forbudt, og at dette bare kan gjennomføres ved en ganske ekstrem kontroll av henne.

Gutter, menn og æreskultur

I en æreskultur er oppdragelsen av gutter og jenter svært forskjellig. Mens jenter oppdras til lydighet, underdanighet og kyskhet, oppdras guttene til å bli tøffe – og til å kontrollere sine søstre. mange gutter opplever dette som en belastning. han blir påtvunget en rolle som kontrollør, og blir, uten å ønske det, sin søsters farligste fiende. En del brødre lever godt med denne rollen, mens andre ikke. Gutter opplever å få juling av sin far, onkler eller brødre dersom de ikke tar denne rollen tilstrekkelig på alvor. På bakgrunn av saker jeg ar arbeidet med, mener jeg at oppdragervold er urovekkende utbredt i storfamilier som lever i en æreskultur. Den rollen guttene blir tildelt vil naturlig nok være med på å forme dem som menn senere i livet. Vold avler vold. Det er for lite fokus på gutters rolle i æreskulturer, både som ofre og som utøvere av æresrelatert kriminalitet. Holdningene kommer fra et sted, og det er viktig for hjelpeapparatet å undersøke dynamikken i hele (stor) familien. Hvilke verdier får guttene med seg hjemmefra? Satser foreldrene på utdanning for dem?

jenter som opplever vold fra sine brødre, er utsatt for grov omsorgssvikt. Men det samme gjelder kanskje også guttene som slår. Igjen - holdningene og handlingene kommer fra et sted. Hvis ikke dette korrigeres, vil guttene ta atferden fra hjemmet med seg ut i samfunnet. Jeg tror at mye av den ungdomsvolden som nå har nådd nye høyder i 2023 og 2024, har sin bakgrunn i æreskulturen. Antall bekymringer som gjelder æresrelatert familievold øker parallellt. I Sverige har dette bildet vært synlig i lang tid, og i en skala vi i Norge ikke ønsker oss.

Gutter blir også tvangsgiftet, og kan utsettes for trusler og vold om de ikke "samtykker" i arrangementet. De ønsker kanskje å ta en utdannelse, eller rett og slett ikke gifte seg. De kan derfor trenge de samme tiltakene som jentene. Det sitter langt inne for jenter å be om hjelp mot egen familie, men kanskje enda lengre for gutter. Det oppleves som flaut, lite mandig, å be om hjelp. I praksis vil det derfor bare være de sterkeste som har ryggrad til å be om hjelp.

Mange menn som migrerer til Norge fra en æreskultur kommer til et samfunn de ikke forstår. Likestilte kvinner, åpenhet om seksualitet, kvinner i alle deler av arbeidslivet og et sosialt liv hvor begge kjønn deltar på lik linje. Dette er gjerne diametralt motsatt av samfunnet han kom fra. Han var vant til å ha høy sosial status, og makt over egen familie, bare i kraft av sitt kjønn. Så blir han redusert til et vanlig familiemedlem. Det kreves at han skal bry seg med barneoppdragelse (utover å tøffe opp guttene), delta i skolesammenheng, delta i dugnader, og avfinne seg med at kone og døtre deltar i samfunnet på lik linje med etnisk norske jenter ig kvinner. Det er ikke umulig å forså tapsfølelsen han sitter med.

En mann som opplever å gradvis miste kontroll over kona og barna (også guttene), kan være farlig. Han mister ansikt overfor eget miljø i Norge, og ikke minst overfor egen familie i sitt opprinnelsesland. De sistnevnte kan utsette ham for press om å ta grep, oppføre seg som en mann, han kan da bli farlig for sin nærmeste familie. Mens kona i større og større grad blir en del av samfunnet rundt seg, trekker han ned gardinene, både mentalt og rent fysisk. Dette kan være opptakten til vold, og til og med drap. Vold er den muligheten han har igjen for å fremstå som sterk.

De beste "endringsagentene" vi kan ha i arbeidet mot æresrelatert kriminalitet, er derfor gutter og menn som tør å stå i mot presset fra æreskulturen. Vi bør heie på tiltak som får gutter og menn til å tørre å snakke om dette, og som kan bidra til endring. Et eksempel er prosjektet "Support, not protect", som er aktive blant annet i Bergensområdet. Måtte det bli landsdekkende.

(Illustrasjonene på siden er KI-generert, Terje Bjøranger 2024)