HVA TRIGGER EN ÆRESKONFLIKT ?

Det er noen ganger lite som skal til for at barn i æreskulturer i Norge blir straffet av sine egne. Og det er trist å se hvor langt familiemedlemmer kan være villige til å gå.

Som for eksempel den godt integrerte jenta på ungdomsskolen som skulle være med på et arrangement på skolen. En ansatt ved skolen så henne i et klasserom sammen med et par gutter, og meldte fra til hennes familie. Det tok en snau uke før hun ble sendt tilbake til landet familien hadde søkt beskyttelse fra.  Og vi så henne aldri igjen.

Eller den litt forsiktige jenta som fikk seg en kjæreste, og som ville gå kledd som venninnene sine. Presset på henne fra familien ble så omfattende, at hun utviklet en psykose, og måtte få hjelp av helsevesenet. Foreldrene og brødrene brukte sine besøk på sykehuset til å fortsette å presse henne til et arrangert ekteskap. Et ekteskap som skulle få henne "på rett vei". Sykehuset tok heldigvis grep overfor familien.

Oppsummert er det særlig følgende "tre-på-topp-atferd" hos jenter og kvinner som fører til æresrelaterte represalier:

KJÆRESTER 

Her er det ikke et krav at hun faktisk har en kjæreste. Et rykte er mer enn nok. Det samme med et bilde av en gutt på telefonen, kontakt på sosiale medier, noen som har sett henne på gata i nærheten av en gutt osv. Terskelen er ofte lav for at det kommer inn under kategorien ulovlig forhold.   Poenget er at familien ikke kan si at de har kontroll over henne, og hvem vet hva som da kan ha skjedd.

FOR NORSK

Som jeg har vært inne på i et annet innlegg, lever mange av disse familiene med ett ben i Norge, og ett i opprinnelseslandet. Det som skjer her, "skjer" også i opprinnelseslandet. Resten av verden er bare et par tastetrykk unna.  Ei jente som utvikler en livsstil lik den norske ungdommer har, blir en trussel. Norsk ungdomskultur er, mildt sagt, ikke gangbar innenfor en æreskultur. Andre jenter kan dessuten ta etter.

Det er min erfaring at altfor mange ungdommer får et budskap hjemme om at de riktignok bor i Norge, men at det er uaktuelt å bli for norsk. Det er mange ungdommer som går i spagaten i forsøket på å please både kravene hjemmefra, og deltakelsen i samfunnet rundt seg. Selvfølgelig finnes det dårlige sider ved norsk ungdomskultur, som det er grunn til å være skeptisk til, men det er ikke dette det handler om.

VEGRING MOT ARRANGERT EKTESKAP

Jeg viser til det jeg har skrevet om arrangerte ekteskap under Æresrelatert vold på siden min. At arrangerte ekteskap i utgangpunktet ikke er frivillige, selv om mange liker å påstå det, viser seg først når noen motsetter seg arrangementet.  Typiske måter å presse frem et "samtykke" på når noen nekter, kan være:

  • får skylden for at mor og far blir syke
  • trusler om å bli utstøtt fra slekta
  • trusler om å gifte bort en yngre søster i stedet for henne
  • husarrest / isolasjon
  • vold, trusler om vold
  • korreksjonsreiser til familiens hjemland
  • stemples som hore (gjerne fra mødre)

I mer moderne familier kan riktignok friheten til å velge ektefelle være noe større. Det som i realiteten er et frivillig ekteskap, kamufleres som et arrangert. Slik unngås negativ oppmerksomhet fra andre i det samme etniske miljøet i Norge.

Jeg har sett mange eksempler på alle variantene i kulepunktene over, gjerne i kombinasjon. Jenta jeg skriver om i Den tredje søsteren, en bok som var basert på virkelige saker, var vel innom alle variantene.

De fleste som utsettes for dette over tid, gir naturlig nok etter for det familien krever. 


BERØRINGSANGST

Å bekjempe tvangsekteskap og andre typer æresrelatert kriminalitet, innebærer nødvendigvis et kritisk blikk på andre menneskers kultur, religionsutøvelse og tradisjoner. Det må vi tåle. Tør vi ikke det, har vi i praksis gitt opp forsøket på å gjøre noe med problemet.

En av erfaringene jeg sitter igjen med etter å ha jobbet med æresrelatert vold siden slutten på 90-tallet, er at berøringsangst for temaet er en like stor utfordring som mangel på kompetanse. Vi har i hovedsak det lovverket vi trenger, offentlige bistandsetater har et arsenal av mulige tiltak og den politiske viljen til "å gjøre noe med det" flagges, i alle fall fra tid til annen.

Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll (se Bufdirs hjemmeside) ga i 2018 bistand i 595 saker, mot 560 i 2017. Flertallet av sakene gjelder trusler, vold, gjennomførte tvangsekteskap og trussel om tvangsekteskap. Tallene har ikke akkurat gått ned siden teamets oppstart i 2004. Jeg er klar over at det høye tallet kan bety at flere velger å melde bekymring nå enn tidligere, men det er neppe hele bildet. Henvendelser jeg selv får fra ulike deler av hjelpeapparatet, selv om jeg ikke lenger jobber med dette til daglig, er nærmest blåkopier av henvendelser fra 15 år tilbake i tid.

Da jeg ga ut Den tredje søsteren i 2010, var jeg klar på at både konfliktene og persongalleriet var inspirert av reelle saker jeg hadde jobbet med. Det var tvangsekteskap og æreskriminalitet slik det utspiller seg i Norge og resten av Europa. Noen av tilbakemeldingene jeg fikk på boka, fra folk som jobbet i ulike deler av hjelpeapparatet, var at de ønsket seg mer kunnskap, lederstøtte og trygghet på håndteringen av disse sakene. Ikke minst siden de fikk flere og flere av dem i fanget. I dag, 10 år senere, er tilbakemeldingene de samme.

Så hvorfor tas det ikke grep? 

Å ta grep krever en beslutning om lojalitet. Lojalitet til de som er ofre for skadelige tradisjoner – ikke til de som utøver dem. Lojalitet til jenta på 18 år som vil styre eget liv, og ikke til foreldrene som sier det "bare" er et tradisjonelt arrangert ekteskap. Eller lojalitet til gutten på 20 som vil velge kjæresten her, i stedet for kusinen fra landsbyen til moren.  Hvor vanskelig, og hvor farlig, kan det være å velge side?

Aromaterapi er helt sikkert behagelig, og det er så vidt jeg vet, helt uten bivirkninger. Men det hjelper neppe mot astma eller kreft. Dette kjennetegner også mange av de tiltakene mot tvangsekteskap som er lansert de siste tiårene; de er ufarlige, og ingen blir sinte. Helt uten bivirkninger.  Informasjon, dialog, møter, planer og mer informasjon. Det utfordrer ikke berøringsangsten, samtidig som vi kan si at vi har gjort noe. Vi kan i alle fall si at vi har forsøkt å skape en holdningsendring hos overgriperne. For tvangsekteskap er et overgrep. Og som gjerne varer livet ut.

Generelt tror jeg at tiltak som ikke møter massiv motbør, er for dårlige.

Det er imidlertid én holdningsendring jeg tror på: holdninger vi som "storsamfunn" har. Den dagen vi virkelig tør å bruke det lovverket og de tiltakene vi har, er mye gjort. Vi slutter å pakke inn det vi sier til det ugjenkjennelige, og slutter å være redde for å tråkke i salaten. Salat er godt å tråkke i. Prøv det.

Eksponeringsterapi virker også mot berøringsangst.

Mange forslag til tiltak gjennom årene har blitt møtt med argumentet om at miljøene selv er de nærmeste til å løse problemene. Det er de som har skoen på osv. Javel, men når da? Med 5-600 bekymringsmeldinger hvert år – om hvor mange tiår skal vi si at det er rimelig å sette en strek?