BOK: RAJA, ABIDA: "FRIHETENS ØYEBLIKK"

Boka til Abida Raja er den viktigste som er utgitt på lenge. Det står virkelig respekt av å dele en så personlig historie på en så ærlig måte.  Hun viser med all tydelighet hvorfor det er viktig å bekjempe æreskulturen i en del parallellsamfunn i Norge.

Men - ingen må tro at dette er et unikt tilfelle. På ingen måte. Saken hennes er derimot ganske typisk for situasjonen til svært mange jenter og kvinner i Norge.  Dessverre.

Også menn rammes av æreskultur, om enn på en annerledes måte. Gutter kan settes til å være ufrivillige voktere over sine søstre og mødre, de kan selv tvinges inn i ekteskap og de kan oppdras til «maskulinitet» ved hjelp av vold. Og yngre homofile gutter har bitt tvunget inn i arrangerte ekteskap, for på den måten å «reparere» legningen deres. Historiene er mange.

Jeg har jobbet med æresrelaterte saker i mer enn 20 år, og tenker at problemet øker, snarere enn å minke. Ulike former for æreskriminalitet, som tvangsekteskap, trusler, vold og ulike former for frihetsinnskrenkninger, er utbredt i familier med bakgrunn fra f. eks. Afghanistan, Pakistan, Irak og Syria.

Det kunne dessverre ha vært gitt ut hundrevis av tilsvarende bøker som Abida Raja sin, hvert år. Og de fleste historiene blir aldri kjent. Mørketallene er store fordi det er krevende, og ikke minst risikofylt, å be om hjelp mot vold fra egen storfamilie. Abida Raja beskriver selv hvordan hun glattet over problemene i møtet med hjelpeapparatet. Det er vanlig, og langt på vei forståelig, med tanke på de represaliene varslerne vet kommer i ettertid.

Mange har nok trodd, eller valgt å tro, at æreskulturen vil gå over av seg selv, i takt med storfamiliens botid i Norge. Ingen ting tyder på det. Dette skjer like gjerne i familier med 30-40 års botid i Norge, så lenge de ikke har tatt et oppgjør med æreskulturen. De fortsetter med kontrollen; fortsetter med de arrangerte ekteskapene.

Det finnes unntak, for å nevne det. Det finnes selvfølgelig familier som har valgt å sette hensynet til egne barn foran hensynet til storfamiliens ære. Men de er i sørgelig mindretall. Prisen for å sette hensynet til barna foran hensynet til storfamiliens ære og økonomi, kan nemlig være høy. De kan bli utfryst fra eget etniske miljø, bli ofre for bakvaskelser og utsatt for trusler. Dette kan igjen ramme familiemedlemmer i opprinnelseslandet. Derfor velger de fleste familiene å følge strømmen: æreskulturen forsvares, ikke minst når det gjelder arrangerte ekteskap og seksuell kontroll av jentene.

Hvorfor sier jeg hele tiden familien? Det er fordi det er familien som har individets plass i æreskulturen. Individet, som individ, er mindre interessant. Storfamilien kommer alltid først.

De (igjen familiene ...) som har kommet seg vekk fra æreskulturen, har klart det fordi de har gjort et aktivt valg – ikke fordi de har bodd lenge i Norge. Storfamilien til Abida Raja representerer åpenbart de mest tradisjonelle.  Boka hennes gir derfor et godt bilde av æreskultur, og  hvorfor den danner parallelle samfunn i Norge. Dette er god folkeopplysning.

Mange har også valgt å tro at utdannelse og arbeid vil utvanne æreskulturen. Det er ingen erfaring som tyder på det heller. De som utøver tvangen kan like gjerne være høytlønnede akademikere med lang botid,  som ufaglærte nyankomne migranter. Så lenge de ikke har tatt et oppgjør med æreskulturen, har ikke utdannelse og økonomi betydning for lojaliteten til æreskulturen. Hensynet til storfamilien settes foran hensynet til barna, og det er det æreskultur handler om.

Med andre ord – det er dessverre ingen grunn til å reagere med «sjokk og vantro» over en enkelthistorie som Abida Raja sin. Selv om problemet blir underkommunisert, og i noen grad bortforklart i ulike medier, har det vært tilstrekkelig beskrevet over de siste 20 årene til at det burde være mulig å se et mønster. Det nasjonale Kompetanseteamet mot æreskriminalitet har f. eks. rundt 6-700 henvendelser årlig. Rapportene derfra er offentlige. Likevel blir hvert enkelt tilfelle, av mange, sett på som nettopp enkelttilfeller. Det kan vi slutte med.

Hege Storhaug blir gitt kred i boka til Abida Raja. Det er bra – og modig. Hege Storhaug har levert kunnskap i form av bøker og rapporter om dette i en årrekke. Uten Hege Storhaug sitt engasjement hadde debatten om æreskriminalitet i Norge stått 20 år tilbake.

Så hva gjør vi med æreskulturen som Abida Raja beskriver? Hva har skjedd så langt?

Vi har i dag en 24-års grense for familieetablering (henteekteskap) i utlendingsloven § 41a, og det er bra. Det er et tiltak som er lett å forstå, og lett å kommunisere til familiemedlemmer i utlandet. Dette kan hjelpe noen. For tvangsekteskapene er nært knyttet til henteekteskap, ved at ekteskapsinngåelsen skjer i familiens opprinnelsesland, i en situasjon hvor det er vanskelig for den herboende ektefellen å stå imot ekteskapspresset.

Det er kanskje på tide å stramme inn adgangen til henteekteskap ytterligere. Kanskje kun til en snever unntaksregel for de tilfellene hvor det åpenbart ikke dreier seg om et tvangsekteskap. For strengt? Kanskje ikke.

Kriminalitetstypen må dessuten gis prioritet. For det er kriminalitet det handler om. Det må bli et lederansvar i alle etater som er en del av «hjelpeapparatet» at dette skal prioriteres. Det finnes mange kunnskapsrike enkeltpersoner i disse etatene som både kan og vil gjøre en god innsats, men så lenge det ikke står på en prioriteringsliste, blir sakene ikke tilstrekkelig fulgt opp.

Abida Raja sin bok viser oss hvorfor det må prioriteres.

Og så er det hva vi kommuniserer. Vi må tørre å peke på årsakene til kulturelt motivert vold, og ikke unnskylde atferden. Ikke skylde på manglende kunnskap, lite utdannelse eller dårlige boforhold. Årsaken heter æreskultur, og problemet er at de ulike etniske miljøene aktivt velger å vedlikeholde den. Tradisjonen med arrangerte ekteskap produserer altfor mange dysfunksjonelle familieforhold, vold og kompliserte barnevernssaker.

Nøkkelen til løsningen ligger selvfølgelig hos de familiene som velger å fortsatt leve i tråd med æreskulturen: de kan velge å la være. Så er problemet løst.

Vi skal selvsagt fortsette med hjelpetiltak for de som er utsatt, og, forhåpentligvis i enda større grad, straffe gjerningspersonene, men dette stopper neppe æreskulturen. Miljøene må selv ta et valg: de må velge hvor lojaliteten skal ligge – hos herboende barn, eller hos storfamilien i Norge og i opprinnelseslandet.

I dette tilfellet er det faktisk riktig, og viktig, å plassere skyld. Mange som er utsatt for æreskriminalitet sliter med irrasjonell skyldfølelse, for situasjonen de har havnet i. De føler også skyld for problemene familien deres får når politi eller barnevern kommer på banen. At vi  plassere skylden der den hører hjemme, er til stor hjelp for de ofrene som sitter med  skyldfølelse for egen tragedie, men som familien har påført dem.

Avvergingsplikten, straffeloven § 196, pålegger alle, som er i posisjon til det, å avverge at visse kriminalitetstyper skjer. Bestemmelsen omfatter tvangsekteskap og andre relevante bestemmelser, og må brukes mer aktivt. De aller fleste æreskriminalsakene er varslet. Noen har sett, forstått eller visst. Her tenker jeg at særlig skolene har en jobb å gjøre, for eksempel når det blir kjent at barn og ungdom i risikosonen skal på «ferie» til familiens opprinnelsesland. Også ofrene i mer voksne saker har gjerne hatt utstrakt kontakt med ulike instanser forut for tidspunktet da krisen skjer. Non har sett – og visst.

Og: avvergingsplikten går alltid foran taushetsplikten. Og det er ikke et krav at du må ha sikker kunnskap om at noe er under oppseiling. Det holder at dette for melder fremstår som mest sannsynlig.

Men det kreves selvsagt et minimum av kunnskap om æreskultur  for å kunne avverge overgrep . Alle instanser som kan komme i kontakt med uvesenet må derfor ha dette som en del av grunnkompetansen.

Tiden da dette var et tema for spesielt interesserte er for lengst over.

 

HVA TRIGGER EN ÆRESKONFLIKT ?

Det er noen ganger lite som skal til for at barn i æreskulturer i Norge blir straffet av sine egne. Og det er trist å se hvor langt familiemedlemmer kan være villige til å gå.

Som for eksempel den godt integrerte jenta på ungdomsskolen som skulle være med på et arrangement på skolen. En ansatt ved skolen så henne i et klasserom sammen med et par gutter, og meldte fra til hennes familie. Det tok en snau uke før hun ble sendt tilbake til landet familien hadde søkt beskyttelse fra.  Og vi så henne aldri igjen.

Eller den litt forsiktige jenta som fikk seg en kjæreste, og som ville gå kledd som venninnene sine. Presset på henne fra familien ble så omfattende, at hun utviklet en psykose, og måtte få hjelp av helsevesenet. Foreldrene og brødrene brukte sine besøk på sykehuset til å fortsette å presse henne til et arrangert ekteskap. Et ekteskap som skulle få henne "på rett vei". Sykehuset tok heldigvis grep overfor familien.

Oppsummert er det særlig følgende "tre-på-topp-atferd" hos jenter og kvinner som fører til æresrelaterte represalier:

KJÆRESTER 

Her er det ikke et krav at hun faktisk har en kjæreste. Et rykte er mer enn nok. Det samme med et bilde av en gutt på telefonen, kontakt på sosiale medier, noen som har sett henne på gata i nærheten av en gutt osv. Terskelen er ofte lav for at det kommer inn under kategorien ulovlig forhold.   Poenget er at familien ikke kan si at de har kontroll over henne, og hvem vet hva som da kan ha skjedd.

FOR NORSK

Som jeg har vært inne på i et annet innlegg, lever mange av disse familiene med ett ben i Norge, og ett i opprinnelseslandet. Det som skjer her, "skjer" også i opprinnelseslandet. Resten av verden er bare et par tastetrykk unna.  Ei jente som utvikler en livsstil lik den norske ungdommer har, blir en trussel. Norsk ungdomskultur er, mildt sagt, ikke gangbar innenfor en æreskultur. Andre jenter kan dessuten ta etter.

Det er min erfaring at altfor mange ungdommer får et budskap hjemme om at de riktignok bor i Norge, men at det er uaktuelt å bli for norsk. Det er mange ungdommer som går i spagaten i forsøket på å please både kravene hjemmefra, og deltakelsen i samfunnet rundt seg. Selvfølgelig finnes det dårlige sider ved norsk ungdomskultur, som det er grunn til å være skeptisk til, men det er ikke dette det handler om.

VEGRING MOT ARRANGERT EKTESKAP

Jeg viser til det jeg har skrevet om arrangerte ekteskap under Æresrelatert vold på siden min. At arrangerte ekteskap i utgangpunktet ikke er frivillige, selv om mange liker å påstå det, viser seg først når noen motsetter seg arrangementet.  Typiske måter å presse frem et "samtykke" på når noen nekter, kan være:

• får skylden for at mor og far blir syke
• trusler om å bli utstøtt fra slekta
• trusler om å gifte bort en yngre søster i stedet for henne
• husarrest / isolasjon
• vold, trusler om vold
• korreksjonsreiser til familiens hjemland
• stemples som hore (gjerne fra mødre)

I mer moderne familier kan riktignok friheten til å velge ektefelle være noe større. Det som i realiteten er et frivillig ekteskap, kamufleres som et arrangert. Slik unngås negativ oppmerksomhet fra andre i det samme etniske miljøet i Norge.

Jeg har sett mange eksempler på alle variantene i kulepunktene over, gjerne i kombinasjon. Jenta jeg skriver om i Den tredje søsteren, en bok som var basert på virkelige saker, var vel innom alle variantene.

De fleste som utsettes for dette over tid, gir naturlig nok etter for det familien krever. 

---

BERØRINGSANGST

Å bekjempe tvangsekteskap og andre typer æresrelatert kriminalitet, innebærer nødvendigvis et kritisk blikk på andre menneskers kultur, religionsutøvelse og tradisjoner. Det må vi tåle. Tør vi ikke det, har vi i praksis gitt opp forsøket på å gjøre noe med problemet.

En av erfaringene jeg sitter igjen med etter å ha jobbet med æresrelatert vold siden slutten på 90-tallet, er at berøringsangst for temaet er en like stor utfordring som mangel på kompetanse. Vi har i hovedsak det lovverket vi trenger, offentlige bistandsetater har et arsenal av mulige tiltak og den politiske viljen til "å gjøre noe med det" flagges, i alle fall fra tid til annen.

Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll (se Bufdirs hjemmeside) ga i 2018 bistand i 595 saker, mot 560 i 2017. Flertallet av sakene gjelder trusler, vold, gjennomførte tvangsekteskap og trussel om tvangsekteskap. Tallene har ikke akkurat gått ned siden teamets oppstart i 2004. Jeg er klar over at det høye tallet kan bety at flere velger å melde bekymring nå enn tidligere, men det er neppe hele bildet. Henvendelser jeg selv får fra ulike deler av hjelpeapparatet, selv om jeg ikke lenger jobber med dette til daglig, er nærmest blåkopier av henvendelser fra 15 år tilbake i tid.

Da jeg ga ut Den tredje søsteren i 2010, var jeg klar på at både konfliktene og persongalleriet var inspirert av reelle saker jeg hadde jobbet med. Det var tvangsekteskap og æreskriminalitet slik det utspiller seg i Norge og resten av Europa. Noen av tilbakemeldingene jeg fikk på boka, fra folk som jobbet i ulike deler av hjelpeapparatet, var at de ønsket seg mer kunnskap, lederstøtte og trygghet på håndteringen av disse sakene. Ikke minst siden de fikk flere og flere av dem i fanget. I dag, 10 år senere, er tilbakemeldingene de samme.

Så hvorfor tas det ikke grep? 

Å ta grep krever en beslutning om lojalitet. Lojalitet til de som er ofre for skadelige tradisjoner – ikke til de som utøver dem. Lojalitet til jenta på 18 år som vil styre eget liv, og ikke til foreldrene som sier det "bare" er et tradisjonelt arrangert ekteskap. Eller lojalitet til gutten på 20 som vil velge kjæresten her, i stedet for kusinen fra landsbyen til moren.  Hvor vanskelig, og hvor farlig, kan det være å velge side?

Aromaterapi er helt sikkert behagelig, og det er så vidt jeg vet, helt uten bivirkninger. Men det hjelper neppe mot astma eller kreft. Dette kjennetegner også mange av de tiltakene mot tvangsekteskap som er lansert de siste tiårene; de er ufarlige, og ingen blir sinte. Helt uten bivirkninger.  Informasjon, dialog, møter, planer og mer informasjon. Det utfordrer ikke berøringsangsten, samtidig som vi kan si at vi har gjort noe. Vi kan i alle fall si at vi har forsøkt å skape en holdningsendring hos overgriperne. For tvangsekteskap er et overgrep. Og som gjerne varer livet ut.

Generelt tror jeg at tiltak som ikke møter massiv motbør, er for dårlige.

Det er imidlertid én holdningsendring jeg tror på: holdninger vi som "storsamfunn" har. Den dagen vi virkelig tør å bruke det lovverket og de tiltakene vi har, er mye gjort. Vi slutter å pakke inn det vi sier til det ugjenkjennelige, og slutter å være redde for å tråkke i salaten. Salat er godt å tråkke i. Prøv det.

Eksponeringsterapi virker også mot berøringsangst.

Mange forslag til tiltak gjennom årene har blitt møtt med argumentet om at miljøene selv er de nærmeste til å løse problemene. Det er de som har skoen på osv. Javel, men når da? Med 5-600 bekymringsmeldinger hvert år – om hvor mange tiår skal vi si at det er rimelig å sette en strek?

 

KOMPETANSETEAMET MOT TVANGSEKTESKAP, SOM DET HET

Kompetanseteamet, som i dag heter Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll, kaltes tidligere bare Kompetanseteamet mot tvangsekteskap. Det er et tverretatlig team som har som mål å bistå både andre deler av hjelpeapparatet, og enkeltpersoner som er utsatt for æresrelatert kriminalitet. Det er i dag Bufdir som er ansvarlig for driften av teamet.

Det begynte, som sikkert mye annet, med en kaffe på en kafé.

Politioverbetjent Gunnar Svensson fra Sentrum politistasjon i Oslo og leder for Oslo Røde Kors Internasjonale Senter (ORKIS) Eva Khan hadde fra tidligere samarbeidet i mange saker som gjaldt tvangsekteskap og annen æreskriminalitet. Jeg hadde jobbet et par år i UDI, og tok i tillegg med meg temaet fra Sagene og Torshov barneverntjeneste hvor jeg jobbet tidligere, og fra hvor jeg skrev min avhandling på jussen, tvangsekteskap som begrunnelse for barnevernsvedtak –  basert på saker derfra.

Eva hadde plukket opp oppgaven min, og vi fikk kontakt. Og hun snakket om en i politiet som het Gunnar, og som hun hadde samarbeidet med. Vi måtte jo møtes alle tre.  Det ble en lang lunsj –  vi hadde mildt sagt mye å snakke om. Verden måtte reddes.

Eva hadde solid erfaring fra posisjonen som leder for bistandsarbeidet i Oslo Røde Kors, herunder informasjonstelefonen mot tvangsekteskap. Sammen med Gunnar sin politibakgrunn og erfaring fra mange saker, og min plassering i UDI og bakgrunn fra barnevernet, mente vi at vi burde forsøke å gjøre noe sammen. Så langt hadde vi drøftet enkeltsaker og problemstillinger, og delt mye frustrasjon, i lunsjen på kaféene mellom UDI, Sentrum politistasjon og Røde Kors. En av frustrasjonene vi delte, var at hele problemstillingen med æresrelatert kriminalitet var overlatt til private / frivillige organisasjoner. Myndighetene måtte ta ansvar. Vi måtte ut av kaféene, og gi tematikken en mer formell status.

Vi pekte ut UDI som et naturlig sted å begynne, siden UDI var, og er, episenteret for tvangsekteskap relatert til familieinnvandring. Vi ble enige om en arbeidsform, og om at jeg skulle skrive et forslag til ledermøtet i UDI. For å gjøre en lang historie kort: UDI tente på idéen, og gikk med på å huse det vi i farta, og av mangel på noe bedre, kalte et Kompetanseteam mot tvangsekteskap. All ære til UDI for det. Tanken om et team, bestående av tre personer fra to offentlige og en privat instans, og hvor enkeltsaker ble drøftet, var noe nytt, men ledelsen i UDI erkjente altså behovet. Og kafémøtene endret lokalisering fra kaféene og over til UDI, og fikk offisiell status. Vi fikk til og med et eget kontor.  Lykke.

Og behovet vi hadde beskrevet med store bokstaver til ledermøtet i UDI, var virkelig der. Antall henvendelser teamet mottok, steg raskt til 3-400 hvert år. Etterhvert fikk vi hospiteringer i teamet fra blant annet barneverntjenesten. Henvendelsene til oss kom fra politiet, barneverntjenester, skoler, helsetjenester, Røde Kors, UDI, og andre. Og ikke minst direkte fra enkeltpersoner som enten fryktet, eller var utsatt for, tvangsekteskap eller andre represalier for å ha vanæret familien (se om æresrelatert kriminalitet på hjemmesiden).

I teamet kunne vi fordele oppgaver i samarbeid med våre respektive arbeidsgivere, enten det gjaldt sikkerhet, humanitær bistand eller å avverge familieinnvandring basert på tvang. Og vi var i posisjon (vår egen vurdering ...) til å legge press på barneverntjenester og politidistrikter til å ta sakene på alvor. Og det gjorde vi. Og vi tirret nok opp noen barneverntjenester som mente vi var litt for pågående. Som da Gunnar og jeg hentet to jenter på skolen i Oslo, plasserte dem på en politistasjon, og inviterte barneverntjenesten på kaffe. Det ble litt trykket stemning, men det fungerte fint.  Men dessverre bare for en av jentene.

Teamet var altså temmelig operativt orientert i starten, og det var nødvendig. Å jobbe i teamet var en 24/7-jobb. Alle som jobber med akutte saker, og de fleste henvendelsene vi fikk var akutte, vet at de mest akutte dukker opp fredag ettermiddag, og øker i intensitet utover helgen. Så også i teamet. For min egen del levde jeg med telefonen på øret det meste av tiden. Som da jeg på en kanotur i Valdres en søndag holdt telefonen med den ene hånden, og forsøkte å holde kanoen på den siden av vannet hvor det var telefondekning (i motvind), med den andre. Den litt trøblete samtalen gjaldt en somalisk jente som, med livet som innsats, forsøkte å ta seg til den norske ambassaden i et naboland til Somalia. Jeg padlet, og hun løp vel for livet. Eller da den pakistanske jenta som, mot alle odds, hadde kommet seg tilbake fra Pakistan til Norge lille julaften, ringte fra den tomme mini-leiligheten hun hadde fått låne, men ikke hadde noe verken å sitte eller ligge på. Hun hadde en søknad inne om sosial hjelp, men med en saksbehandlingstid til langt utpå nyåret. Det ble en snartur på IKEA.

Det er dekning for å si at det tok litt av. Alle tre fortsatte å leve med telefonen i hånden, holdt foredrag, håndterte saker, snakket med media og stresset barneverntjenester og politidistrikter. En erfaring herfra er at ansatte både i politiet og barneverntjenestene var entusiastiske og klare for å gjøre en innsats i sakene de fikk, men uten å få nødvendig støtte og prioritering «i linja». Og de manglet kunnskap om æreskultur. Slik er det forøvrig langt på vei fortsatt.

Teamet kom etter hvert på statsbudsjettet med egen post, og stilingen min ble knyttet til teamet. Så, rundt 2008 / 2009 ble det bestemt at ansvaret for teamet skulle flyttes fra UDI til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi). For meg ble dette helt feil. Skulle teamet flyttes skulle det i så fall over til politiet, ikke Imdi. Jeg mener fortsatt at politiet er rett hjemadresse for teamet – det handler om kriminalitet, ikke integrering. Jeg sa opp, og etter noen omveier, begynte jeg som leder for Utlendingsseksjonen på Lillestrøm. Også et episenter for æresrelatert kriminalitet.

Kompetanseteamet eksisterer fortsatt, i regi av Bufdir, og med langt flere instanser involvert enn tidligere, og heldigvis holder Gunnar fortsatt koken som politiets representant. Henvendelsene til teamet dreier seg nesten uten unntak om kriminalitet. Både Gunnar og jeg arbeider nå på Kripos.

Teamet, som av en eller annen grunn, har valgt å holde en lav profil, er fortsatt det eneste offentlige tiltaket som retter seg spesielt mot denne typen kriminalitet. Det er både synd og uforståelig. Og utilstrekkelig. Teamet har i underkant av 1000 henvendelser i året, de fleste fra politiet. Henvendelsene har økt jevnt og trutt siden pionertiden først på 2000-tallet.  Og – kompetansen i det offentlige Norge er dessverre fortsatt basert på ildsjeler. Det er fortsatt de spesielt interesserte som må dra lasset, så lenge de orker.

Det har med andre ord ikke skjedd så mye med den nasjonale innsatsen mot æresrelatert kriminalitet siden oppstarten av Kompetanseteamet i 2004. Og problemet med negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og annen æreskriminalitet øker. Kompetanseteamet gjør en god veiledningsinnsats innenfor sitt mandat, men det er nettopp bare veiledning. Det er ikke et politiorgan. Det har ingen myndighet.

Den naturlige fortsettelsen nå, er at det opprettes et nasjonalt politiorgan som kan bygge kompetanse i politidistriktene, og koordinere innsatsen mellom politiet, NAV, barneverntjenester og andre berørte etater. Dette er ikke lenger et «nytt» fenomen – vi har hatt det hos oss i minst femti år. Det er hverdagskriminalitet; melk og brød, som det heter. Kompetanse om æreskultur, og æresrelatert kriminalitet, bør være basiskunnskap hos alle som jobber med minoriteter fra Pakistan, Syria, Irak, Afghanistan etc.

Er det likevel et lys innerst i tunellen?

Både norske politikere og journalister har nå plutselig (situasjonen er ikke ny ...) oppdaget hva som er situasjonen i vårt naboland i øst. Klankultur, gjengkriminalitet, storfamiliestrukturer, æreskultur og æresrelatert kriminalitet. Æreskulturen er nøkkelen til å forstå det som skjer i Sverige, og nå er det faktisk mulig å øyne en viss vilje til nettopp det. Selv journalistene har begynt å skrive om det.

Kanskje er den dype krisen i Sverige en wake-up-call.