Gjelder det deg?

Et fellestrekk for svært mange av sakene jeg har jobbet med, er at ungdommene opplever at problemene knyttet til æreskultur kommer ut av det blå. Særlig gjelder dette tvangsekteskap. Mange har sett på akkurat sin familie som særdeles moderne. 

Men så skjedde det utenkelige likevel.

På denne siden har jeg tatt utgangspunkt i situasjonen til ungdom, men problemene gjelder definitivt også voksne kvinner, og noen menn.

Hvis du kan svare ja på mange av spørsmålene nedenfor, kan du være i målgruppen for å havne i en æresrelatert konflikt med egen slekt:

  • Kommer familien din fra et land hvor «ære» betyr mye ?
  • Er du oppdratt til å tenke på familien, og familiens rykte og ansikt utad foran hensynet til deg selv ?
  • Er det stor forskjell på hvordan gutter og jenter blir oppdratt i familien din ?
  • Var det familien som bestemte hvem søsknene dine skulle gifte seg med? Hva med fettere og kusiner ?
  • Forsøker familien din å forhindre at du «blir for norsk» ?
  • Er familien din i overkant opptatt av religiøse normer og regler ?
  • Er det mye snakk om ekteskap hjemme, og hvem du eller søsknene dine skal giftes bort til ?
  • Vil familien være sterkt i mot at du har en kjæreste ?
  • Har du en kjæreste, eller går det rykter om at du har en kjæreste ?
  • Blir du nektet, eller blir det sett ned på, å være sammen med venner av annen religion / kaste / etnisitet ?
  • Blir du nektet å delta på skoleaktiviteter sammen med personer av motsatt kjønn ?
  • Er det andre familiemedlemmer i din families opprinnelsesland som er med på å bestemme hvordan du skal leve i Norge ?
  • Er du jente og opplever at brødrene dine «vokter» på deg ?
  • Presser familien din deg for at du skal kle deg tradisjonelt ?

Hvor mye skal du finne deg i?

Som foreldre har mor og far rett til å bestemme over deg dersom du er mindreårig, altså under 18 år. De både kan og skal ta valg på dine vegne som er bra for deg. Det er IKKE slik at så lenge vi er i Norge, er alle regler lagt på hylla. Foreldre kan ha gode grunner for å ville ha en viss kontroll med hva du gjør, så lenge det er til ditt eget beste.

På samme måte både kan, og skal, foreldre ta avgjørelser som sikrer at du får utdannelse og at du blir et sterkt og selvstendig individ. Det innebærer blant annet at du oppdras til å delta så mye som mulig i samfunnet rundt deg.

På den annen side er det en grense for hva de kan ta avgjørelser om på dine vegne, og for hva de kan gjøre mot deg. Særlig hvis det som blir gjort er av hensyn til familien, og ikke til deg.  

Mange ungdommer i Norge har opprinnelse i en kultur hvor bruk av vold til en viss grad er akseptert. Altfor mange forteller om oppdragervold, og vold utført som følge av en konflikt. Kultur eller tradisjon er ALDRI en aksepterbar begrunnelse for vold. Her er noen eksempler på hva foreldre / familie ikke kan gjøre / bestemme:

  • Slå, eller på annen måte utøve vold mot deg
  • Bruke trusler om fysisk vold mot deg eller dine søsken
  • Tillate at andre får bruke vold mot deg (søsken, andre slektninger eller bekjente)
  • Utnytte, eller tillate at andre, utnytter deg seksuelt
  • Tvinge deg til å forlate vennene dine fordi de har «feil» religion, etnisitet, kaste eller annet.
  • Presse deg til å inngå ekteskap eller forlovelse. Dette gjelder ikke bare dersom du er mindreårig.
  • Tvinge deg til å bli med utenlands, dersom du av en eller annen grunn mener det kan være farlig for deg.
  • Kontrollere deg på en slik måte at du ikke utvikler deg på en normal måte, som for eksempel ved å holde deg innestengt.
  • Nekte deg å gå ut for å treffe venner
  • Nekte deg å delta i normale aktiviteter på skolen, slik at det hindrer deg i å opprettholde et normalt, sosialt nettverk
  • La forpliktelser i hjemmet (rydding, vasking) gå foran skolearbeid og normal kontakt med venner, i en slik grad at det er et problem for deg.

For å ha det helt klart: Dette er i hovedsak heller ikke tillatte handlinger overfor personer over 18 år. Poenget her er å vise trekk ved oppdragelse av barn i en tradisjonell familie hvor hensynet til æren og slekten, og ikke hensynet til individet, styrer oppdragelsen (særlig av jentene).

Hvis du kjenner deg igjen i urovekkende mange av disse punktene, OG svarte ja på mange av spørsmålene lenger opp, styrker det sjansen for at du er i risikosonen for æresrelatert vold.

Kjærester, og moderne livsstil

Det som skaper problemer for altfor mange som kommer fra en æreskultur (igjen: særlig jenter), nesten uansett alder, er kjærester. Eller rykter om kjærester. Hvis familien din i tillegg kommer fra en tradisjon med arrangerte ekteskap, forventes det gjerne at du som jente er jomfru når du blir giftet bort. Da passer det veldig dårlig at du har en kjæreste. Ikke sjelden er det familie i opprinnelseslandet til familien din, som trekker i trådene og bestemmer hva som bør skje med deg.

Gutter kan også ha tilsvarende problemer, selv om de ikke har en jomfruhinne å ta vare på. Det er like vanskelig å måtte forlate en kjæreste for en gutt som for en jente. Som gutt har du heller ikke plikt til å rette deg etter familiens krav om ekteskap. Du har dessuten hverken rett eller plikt til å opptre som en fangevokter for søstrene dine.

Gutter kan oppleve å se kjæresten bli tvangsgiftet med en person fra hennes families opprinnelsesland. Det er ikke få saker som har begynt med nettopp en slik bekymring fra en kjæreste.

Jeg har dessuten erfaring med at homofile gutter og unge menn blir tvangsgiftet, for at familien på den måten vil ”reparere” legningen deres. Dette er selvfølgelig ulovlig, og et alvorlig overgrep.

For de mest tradisjonelle familiene vil nær sagt de fleste moderne («norske») måtene å leve på oppleves som en trussel. Klær, musikk, venner og aktiviteter. På samme måte som kjærester, kan dette være et «problem» familien prøver å løse ved å gifte deg bort.

Når konflikten oppstår

Når det har oppstått en konflikt, og du tror at familien din planlegger å gifte deg bort, eller du blir utsatt for kontroll eller vold, bør du ta følgende forholdsregler:

Betro deg om problemet ditt kun til folk du stoler på 100%. Husk at din venn også har en venn, som også har en venn – og som kanskje kjenner noen i familien din. Disse kan bli presset til å fortelle mer enn de egentlig vil.

Det er viktig å ha noen å snakke med, men du må altså kunne stole fullt på vedkommende. Hvis du har en lærer, sosiallærer eller rådgiver på skolen som du har et godt forhold til, så bruk vedkommende. De skal være der for deg.

Hvis du er under 18 år, er det barneverntjenesten som skal hjelpe deg. Barnevernet har mange forskjellige måter å hjelpe på. Det er IKKE slik at de uten videre tar deg vekk hjemmefra og plasserer deg på hemmelig adresse, slik noen tror. Det går mange rare rykter om både politi og barnevern, men de ryktene skal du ikke legge så mye i.

Hvis du er over 18 år, er det sosialtjenesten, gjerne i kombinasjon med politiet, som er de myndighetene som skal hjelpe deg.

Hvis du allikevel er redd for ikke å få hjelp, eller om du allerede har opplevd ikke å få hjelp, så ta med deg noen som kan hjelpe deg. Du kan også får hjelp av Informasjonstelefonen til Røde Kors eller Kompetanseteamet når du kontakter barnevern, politi, sosialtjeneste eller andre.

Hvis du opplever trusler, vold, tvang eller frihetsberøvelse, er det i første rekke politiet og barnevernet som skal hjelpe deg. De har mange måter å gjøre dette på, og avtaler med deg hvordan du best kan få hjelp. Frihetsberøvelse er ikke bare det å bli innestengt på et rom. Det kan også være frihetsberøvelse hvis du blir fulgt overalt, slik at du ikke bestemmer selv hvor du går. Frihetsberøvelse kan være straffbart.

Både når det gjelder politi og barnevern er det viktig at du KUN forteller sannheten. Du må ikke legge til eller trekke ifra på historien din, fordi du tror at det skal hjelpe den ene eller andre veien. Om du gjør det, kan det skape rot og forverre situasjonen din. Problemet ditt er alvorlig nok – du trenger ikke «style» det.

For mange familier er det skam at familieproblemer blir kjent for folk utenfor familien, kanskje særlig for politi og barnevern. Problemer skal løses i familien. Det er derfor viktig at familien din ikke får vite om denne kontakten. Dette må du også gjøre klart overfor de som skal hjelpe deg.

Hvis du er syk, fysisk eller psykisk, fortell om dette til de som hjelper deg. De kan opprette kontakt med lege, psykolog eller få deg til annen type behandling om du trenger det.

Fjern alle spor fra PC-en og telefonen din som viser hvor du har vært. Ikke la denne eller tilsvarende sider på nettet avsløre deg heller. Slett anropslogger, «farlige» meldinger og bilder. Kort sagt: tenk på din egen sikkerhet.

Spor på sosiale medier er kanskje den farligste enkeltfaktoren for mennesker i en æresrelatert konflikt. Du blir lett å finne.

 

Ikke reis utenlands!

Ikke reis utenlands med familien – f. eks. til din families opprinnelsesland, på ferie, bryllup etc. hvis du kan være i en æresrelatert konflikt med dem. Ta kontakt med politiet, barneverntjenesten eller en lærer eller annen voksen du stoler på, og be om hjelp til å avverge reisen. Norske myndigheter har begrensede muligheter til å hjelpe deg i utlandet, særlig i land hvor æreskultur, som fore eksempel tvangsekteskap, er utbredt. Erfaringsmessig er det altfor mange som har trodd at norske myndigheter kan hjelpe til, uansett hvor i verden det er snakk om, men slik er det ikke. Sørg for å få hjelp mens du er i Norge. Det er lettere å ta konflikten her, enn i et for deg ukjent land hvor du kanskje står helt alene.

I land som for eksempel Somalia, Irak, Syria, Pakistan eller Afghanistan blir barn i stor grad ansett som familiens eiendom, heller enn individer med egne rettigheter. Du skal heller ikke regne med å få hjelp av lokalt politi. Historiene om de som har forsøkt det, for så å bli kjørt rett tilbake til familien de rømte fra, er dessverre mange. Noen har aldri kommet tilbake.

Noen tenker at akkurat min familie er så moderne at en utenlandsreise ikke er noe problem. Husk da at familiemedlemmene i landet du skal til, ikke gjerne ikke forstår eller aksepterer din livsstil i den verdenen du lever i. De kan påvirke din nærmeste familie til å gjøre ting mot deg de egentlig ikke ønsker. De kan også få støtte til å gjøre ting de ikke ville ha turt å gjøre i Norge. Mange forteller at den nærmeste familien fullstendig endret oppførsel etter ankomst til slektens opprinnelsesland. Dette kan oppleves som skremmende. Du kan bli fratatt pass, penger, mobiltelefon og bankkort – i et land som er fremmed for deg.

Hvis du, til tross for disse rådene, likevel velger å reise utenlands med familien i en konfliktsituasjon, er det noen forholdsregler du bør ta i forkant:

  • Ta rede på hvor du skal. Gi nøyaktige adresser, og navn og telefonnummer til personer du skal besøke, til politiet eller andre du stoler på
  • Finn ut om det er bestilt returbillett til deg. Hvis ikke, er sjansen stor for at planen er å holde deg tilbake mot din vilje, og du bør vurdere en gang til om du skal reise
  • Om mulig – ta kontroll på ditt eget pass. Siden dette gjerne blir fratatt deg, sørg for å ha tatt kopi av de viktigste sidene, og gjem disse et sted bare du vet om
  • Om mulig - gjem en ekstra telefon (husk sim-kort og lader) et sted i bagasjen
  • Gjem penger, lokal valuta eller dollar, på et sted bare du vet om. Disse kan brukes til å bestikke noen til å hjelpe deg. Men vær forsiktig med hvem du kontakter ...
  • Gjem telefonnumre til personer i Norge du tror kan hjelpe deg, i tillegg til politiet, Kompetanseteamet eller barneverntjenesten
  • Det finnes frivillige hjelpeorganisasjoner i mange av landene hvor æreskulturen er et problem. Sjekk dette i forkant, og sikre deg telefonnumre og adresser til disse
  • Sikre deg telefonnummer og adresse til nærmeste norske ambassade eller konsulat
  • Vær klar over at privatpersoner i de landene vi snakker om, ofte har våpen. Ta hele tiden hensyn til egen sikkerhet
  • Les alt på denne siden en gang til, og vurder på nytt om du bør reise ...

Om du er i en situasjon du selv vurderer som farlig eller om du kjenner noen andre som er det, ikke nøl med å ringe politiet på 112.

Du kan også kontakte Kompetanseteamet, som består av flere offentlige etater, herunder politiet, på telefon 478 09 050 eller E-post: kompetanseteamet@bufdir.no.

(Illustrasjon på siden er KI-generert. Terje Bjøranger 2024)