”BUSINESS” (2019)

Business er en oppfølger til Barcode fra 2017, men står også på egne ben.

Politiførstebetjent Charlie Robertsen led store personlige tap under opprullingen av Barcode-skandalen. Kollegaene på politihuset er delt i synet på ham og etterforskningen mot ham selv er i sluttfasen. En gammel kollega driver et event-firma i Reykjavik, og Charlie får dagene til å gå som turistguide på Island. Så kommer frifinnelsen.

En ung kvinne blir henrettet på jobb i en blomsterforretning på Aker brygge i Oslo. Etterforskningen leder politiet inn i en malstrøm av tvangsarbeid, ulovlig innvandring, menneskehandel og seksuelt misbruk av barn.

I Europa finnes det folk som betaler for å se på direkteoverførte overgrep mot barn. Alt skjer på den mørkeste delen av internett, hvor alt kan kjøpes og selges. Et kriminelt nettverk tenker å ta denne tjenesten et dystert skritt videre.

Det står ”Charlie Robertsen” på saken. Charlie har fortsatt noen allierte på politihuset, og han har naboen Luna – den månesyke tatovøren.  Og ikke minst har han ”fostersønnen” Kim. Kim soner i fengsel, og fengsler er også et sted hvor informasjonen flyter lett. Men det er farlig å tyste.

Miljøene Charlie vikles inn i, har ingen grenser når det gjelder utnyttelse av barn.  Og de rår over ressurser politiet bare kan drømme om. De han slåss mot er i ferd med å ta begrepet ”business” til et nytt nivå.

 

TEMAENE BAK BOKA

Har barnet ditt en smarttelefon? Husk at det har overgripere også. Utviklingen på sosiale medier har gjort det mulig for en voksen mann å fremstå som en jente på tretten år. Og han er dyktig. Sjargongen, skrivefeilene ... alt er autentisk. Du vil selv neppe klare å avsløre ham. Ikke barnet ditt heller.

De fleste har sikker lest i mediene om såkalt "live-streaming" av overgrep mot barn i andre deler av verden. Mot et beløp, kan en person i Norge bestille reelle overgrep mot et barn som han kan følge på PC-en sin hjemme.  Internett har åpnet mange dører, dessverre har det gjort det også for overgripere og tunge kriminelle nettverk.

En av de store avisene i Norge har et slagord som heter "Virkeligheten overgår det meste". Dette passer bra også på temaet denne boka bygger på.

Menneskehandel handler om å utnytte mennesker, blant annet til prostitusjon, eller som billig, eller gratis, arbeidskraft. Mange av disse har også blitt smuglet til Norge. Et menneskeliv har kun en rent økonomisk verdi.  Jeg har selv aktorert menneskesmuglersaker i retten, og vet hvor dyktige bakmennene kan være. De gjør alt for penger, og stiller få spørsmål.

Det finnes en del informasjon om menneskesmugling, internasjonal organisert kriminalitet og menneskehandel på internett, for de som har lyst til å lese mer.

Og som med Barcode - det jeg skriver om skjer rett ved siden av deg.


”BARCODE” (2017)

Liket av en ung jente blir en vårkveld funnet i en kontainer på turområdet ved Sognsvann, i utkanten av Oslo. Hun er ikledd en politiuniform. Jenta har en påfallende, og svært detaljert, tatovering som dekker det ene brystet.

Under et døgn senere hopper en mann foran toget på Lillestrøm stasjon utenfor Oslo. Den omkomne er en profilert Arbeiderpartipolitiker. Før han hopper, legger han fra seg en konvolutt med gamle bilder. Et enkelt ord er skrevet med store bokstaver på det ene bildet.

Politibetjent Charlie Robertsen leder etterforskningen av drapet på den vevre jenta i kontaineren. Charlie har en tatovert kollega i teamet sitt, som tar ham inn i blekkets verden. I et lite lokale treffer han tatovereren Luna; månesyk, forførende og dyktig.

Samtidig drar 17 år gamle Kamile fra Ukraina til Norge for å tjene penger.

I Barcode leder etterforskningen Charlie inn i en del av Oslo og omegn hvor det er helt egne regler som rår. Et internasjonalt kriminelt nettverk ønsker å ha full kontroll over byens underverden. Kartellet som kaller seg Skvadron, består av personer som har grenseløs vold og grådighet som sitt varemerke. Mennesker er en handelsvare.

For Charlie er det resultatene, og i mindre grad metodene, som er viktig. Hans bruk av informanter, og hans særegne metoder for avhør, gir resultater, men skaper også konflikter.

En ny jente blir funnet drept, også hun med samme type tatovering. Gjerningspersonene ønsker oppmerksomhet.  Og en tatovering kan ha flere betydninger.

Også politiet blir truet. Både Charlie og en av de nærmeste kollegaene opplever å få privatlivet invadert, og kampen mot den usynlige fienden blir personlig. En kollega blir drept under en aksjon mot en varebil full av våpen. Hans nærmeste kollega blir skutt i det en fange blir befridd etter et fengslingsmøte.

 

TEMAENE BAK BOKA

Europa har åpne indre grenser.  Til tross for de kontrollmulighetene som likevel finnes, er det derfor enkelt å bevege seg landene i mellom - uansett hva slags mel du måtte ha i posen. Norge er attraktivt for kriminelle nettverk som vil tjene store og raske penger. Nettverk som en dag selger narkotika, og den neste dag mennesker.

Menneskesmugling og menneskehandel henger sammen, og er internasjonal "big business". BARCODE er den første av to bøker, hvor internasjonal organisert kriminalitet danner bakteppe. Den neste, BUSINESS, kom i 2019.

Menneskesmugling handler om det å, av forskjellige årsaker, bringe mennesker ulovlig inn i Norge. Dette kan være mennesker som har betalt dyrt for å forsøke å skaffe seg og familien et bedre liv. Men det kan også være tungt kriminelle som ikke kan bevege seg lovlig over en grense, og som derfor smugles inn. Menneskesmugleren bidrar, mot høy betaling, med alt fra falske reisedokumenter til en dekkhistorie overfor myndighetene. Og de følger ingen etiske retningslinjer ...

På grunn av vår høye levestandard, og tillitsbaserte samfunnsmodell, er vi et attraktivt marked for kriminelle nettverk som ønsker å gjøre store penger.

Både Barcode og Business skildrer et kynisk kriminalitetsbilde du kanskje ikke vet så mye om, men som utspilles rett ved siden av deg.


Den tredje søsteren (2010)

Da jeg ga ut denne boka i 2010, hadde jeg jobbet med temaet æreskriminalitet i ca 10 år. Nå, etter å ha fulgt temaet i omtrent 20 år, er det tydelig for meg at æreskriminalitet, som for eksempel tvangsekteskap, ekstrem kontroll og æresdrap, er minst like aktuelt som før. Det er min oppfatning at problemet øker, snarere enn å avta.

Nylig avsa Høyesterett en dom hvor en far forsøkte å tvinge sønnen til å drepe sin søster. Høyesterett konkluderer i dommen med at handlingen var motivert av at jenta ikke fulgte normene i æreskulturen familien var en del av. Det er denne æresnormen som skaper konflikt.

TEMAENE BAK BOKA

Nadia, hovedpersonen i boka, forsøker å leve på siden av reglene familien setter for henne. Hun skaper seg to parallele liv - ett med kjæresten og ett med familien. Det går på et vis, helt til familien begynner å kikke henne i kortene. For Nadia ender det opp med et mareritt i Pakistan, familiens opprinnelsesland, samtidig som kjæresten leter etter henne i Norge. To av søstrene hennes møter en enda dystrere skjebne.   

Boka er en faktabasert roman, hvor bakteppet er æresdrap og tvangsekteskap. Konfliktene, personene og familiene er inspirert av saker jeg har jobbet mye med, og er typiske for æreskulturen slik den utspiller seg i Norge og resten av Europa.

Noen har, etter å ha lest boka, spurt om sakene faktisk er så grove som jeg beskriver. Ja, det er de. Boka inneholder æresdrap, og det er selvsagt det mest alvorlige som kan skje. Men når det gjelder vold, tvang, trusler og frihetsberøvelse i boka, er virkeligheten i mange tilfeller drøyere enn i Den tredje søsteren. Dessverre.

For å forstå hvorfor noen velger å drepe sin egen datter eller søster, må en kunne litt om ”ære”, eller slektens ansikt utad, som et mer forståelig begrep. Eller slektens ”rett” til å kontrollere sine jenter og kvinner. Jeg har møtt mange Nadia`er.

ÆRE

I mitt yrkesliv, og ikke minst som følge av utgivelsen av boka Den tredje søsteren, har jeg vært i befatning med mellom 1000 og 1500 enkelttilfeller hvor et familiemedlem har brutt slektens æreskodeks, og fått kjenne på følgene. Dette er saker som spenner fra ekstrem sosial kontroll drap til.  

En typisk sak er hvor en jente har, eller mistenkes å ha, et forhold til en gutt – uten at disse er gift. Familien mener på sin side at de ”eier” hennes seksualitet, har rett til å nekte henne sosial omgang med gutter og kan bestemme når, og med hvem, hun skal gifte seg. Responsen fra slektens side kan være at hun utsettes for vold, trusler, hun blir utstøtt fra familien, blir tvangsgiftet eller i noen tilfeller utsatt for vold eller drept. Massemedia har i de siste 10-15 årene beskrevet en rekke æresdrapssaker i Europa.

Gutter kan på sin side også rammes av æreskultur, og vil også kunne bli tvunget inn i et uønsket ekteskap. Jeg har blant annet erfaring med at homofile gutter tvinges inn i arrangerte ekteskap, fordi familien på den måten vil "reparere" guttens legning. Men det er særlig jenter og kvinner som ber om hjelp, siden det er hennes jomfruelighet og ærbare livsførsel som sikrer familien ære. Uten ære risikerer familien å bli sosialt utstøtt, både her og i sitt opprinnelsesland.

I en æreskultur er ekteskapet den eneste lovlige rammen for all seksualitet. Et kjæresteforhold er med andre ord ulovlig, og et rykte kan være tilstrekkelig for at det settes i verk alvorlige represalier. I noen saker har det vært tilstrekkelig at jenta har sittet i et klasserom sammen med gutter etter skoletid, eller hatt kontakt med en kamerat på sosiale medier. Jentene blir lurt med ut av Norge, og tvangsgiftet i familiens opprinnelsesland, før de tas med tilbake til Norge. Deretter ble de tvunget til å hente ”ektefellen” hit etter reglene om familieinnvandring.

Men ikke alle jentene kommer tilbake.

Bildet kompliseres av at flertallet av de som lever i en æreskultur, gjerne også praktiserer tradisjonen med arrangerte ekteskap. Ekteskapet er da et familiært spørsmål, og det er ikke opp til den enkelte på egen hånd å finne seg en ektefelle. Når en er oppvokst i Norge, hvor det å ha en kjæreste er normalen, blir dette et vanskelig landskap å manøvrere seg i. Da oppstår det konflikter.

Går dette over av seg selv med årene? Mange velger å tro det. Det er imidlertid lite som tyder på at det er slik. I de sakene jeg har jobbet med, og kanskje noen av de verste sakene, har familien opptil 40 års botid i Norge. Det er ingen grunn til å tro at disse familiene ikke vet hva som er lov, eller forstår hva som er best for barna deres. Botid i Norge har i seg selv liten betydning. Problemet er at æreskulturen trumfer både botid og hensynet til barna, ikke minst på grunn av presset fra slekten i opprinnelseslandet.

For å få til endringer, må familiene ta et aktivt valg: de må sette hensynet til egne barn foran hensynet til egen ære. Det krever en bevisst endring - det kommer ikke av seg selv.